Jeg får ganske mye tid til å tenke her nede i Argentina. Når jeg jobber på gården for ekempel, i solsteiken, med spansk musikk i ørene og sol på skuldrene. Jeg tenker på bøyninger. Spanske bøyninger. Så tenker jeg noe mer klisje-tanker også. Som at jeg forstår hvor glad jeg er for å ha mat når jeg vil og et fint bad hjemme med en do som skyller ned. Alt. Så tenker jeg at det må være enklere for mennesker uten så masse materielle ting å finne Gud. Jeg klarer mye bedre å fokusere her nede. Jeg klarer å roe meg ned, jeg får lyst til være stille, søke, finne Gud. Og jeg finner Han, ofte. Utover dette klarer jeg å le når Griselda på trettiåtte, som forøvrig sover i køyeseng under meg, promper høyt og lenge hver eneste natt i søvne.
Vi har èn vifte. Det er jeg glad for. Den sirkulerer den trange luften.
Argentinere burde vært feitere. De dumper mengder med sukker i alt. Sukkervann med litt kaffe på toppen. Det drikker jeg hver morgen. Godt jeg løper mye.
For det gjør jeg. Jeg fotballerer to ganger hver eneste dag. Herlig. En økt klokken syv om morgenen, en økt klokken åtte om kvelden. Med argentinerne.
Dessuten har jeg funnet ut at Gud er en Gud av nytelse. At en utrolig stor prosentmengde av det han lagde ikke er til for noe annet enn .. nytelse. Det er ren skjønnhet. Pur skjønnhet. Bare til å se på, til å nyte, til å like, til å smile og le av. Det liker jeg tanken på. Det er mye av det jeg gjør her nede, faktisk. Bare nyter. Og leker. Og jobber og strever litt. Men det må til.
Mennesker er like. Overalt. Mennesker kjøper nye klær, skriver at de elsker Carlos Juan på innsiden av dodørene med sprittusj, er kjærester, går i parkene, guttene ser på de tynne, brune jentemagene, drikker kaffe og leker.
Jeg lengter ikke hjem. Ikke enda. For som vi alle vet, home is where your heart is. (vi har hørt det før, jeg vet det, det er en klissete og seig avslutning, men det får gå)