det fulle bildet

Lev i øyeblikket, vær tilstede i livet, fang dagen, lær deg oppmerksomt nærvær, gå på livsstilskurs, ta kontroll over egne tankemønster og tenk positivt, grip muligheter og anvend egne ressursser til det ytterste. Innred hjemmene personlig, stram opp kroppen og definer muskelmasser, lag blåbærsmoothie proppfull av antioksidanter og spis kortreist mat.

En liten flytur unna, til Irak, flykter mennesker i uhåndterbar frykt fra en terrorgruppe som ikke skyr noen midler i sine henrettelser av mennesker dersom de ikke konverterer til deres galne ideologi. Begraver kvinner og barn levende. Slakter på bestialske vis. Gruppen er så voldelige at selv Al-Quaida tar avstand fra deres handlinger.

I denne spenningen er det absurd å være nordmann. Et lite mindretall av mennesker i vår verden er i en situasjon hvor viktigheten av kortreist mat for egen rynkeprosess eller bekymringer over sesongens bikinikropp overhodet kan få noen plass. Å fokusere på oppmerksomt nærvær og å gripe dagen, blir så fullstendig absurd de gangene jeg klarer å tenke på de to situasjonene parallelt. Som regel håndterer jeg det ved å fokusere på mitt eget trygge liv, og lar være og tenke på andre menneskers livssituasjon. Det er enklest slik.

En klok mann, Thomas Sjødin, sier at øyeblikket har sin verdi, men også sine begrensninger. Vektleggingen av nuet blir alene nokså endimensjonelt. I blant undres han på om årsaken til hans og vår tids desorientering skyldes at vi kun leser en liten side av kartet om gangen. Vi bytter ut det store bildet av våre liv til et lite og mer hendig format. Men det blir vanskelig eller umulig å orientere livet etter disse. Mennesker har alltid hatt behov for spørsmålene hvorfra og hvorhen. Risikoen med å bare leve i nuet er at man mister seg selv i det. Vi trenger de lange linjene, noe som kan gi oss perspektiv på livet.

Denne verdens skjevhet, avstanden mellom i-landsproblemene og den reelle kampen om livet i Midtøsten, blir ikke mer forståelig eller håndterbar for meg selvom jeg trekker inn de lange linjene. Det er fortsatt så smertefullt at jeg ofte må skru av fjernsynssendingene. Men de lange linjene gjør det i det minste enklere for meg å ha de riktige perspektivene og prioriteringene og takknemligheten i mitt eget hverdagsliv. Dimensjonene hvorfra og hvorhen gir meg dessuten en sterkere tro på at det finnes et håp, og at all smerte og lidelse en gang skal opphøre.

den eneste virkelige utdannelse får du av de tingene som går deg imot

dagen da jeg søler vann utover hele datamskina (med masteroppgava) så den kortslutter, bilderamma ramler utilsiktet ned fra veggen uten forvasler og knuser, jeg får nei fra forsikringsmadammen i telefonen på om fuktskadene går under forsikring, melder meg på og møter opp til et kurs på universitetet som da vitterlig skulle vært idag, inntil jeg etter grubling og frustrasjon står utenfor et mørkt undervisningsrom og innser at det var 29. november 2013 det fant sted, jeg oppdager at jeg har fått mørke ringer under øynene, står endelg utenfor inngangsdøren til leiligheten, utarma etter en lang dag uten mat og er klar for å komme meg innenfor, lukke døra og slenge inn en frossenpizza så lite ernæringsmessig og usunn som den sies å være. men nøkkelen finnes ikke utenfor inngangsdøra her hos meg i vinterværet, de ligger nemlig inne, forlagt i gangen da smekkdøra for noen timer siden smalt igjen.

først grynter jeg. så ler jeg. for en dag, mumler jeg, mens jeg prøver å smake på ordene som snubler rundt i hodet mitt:

det som betyr noe er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det. det kan alltids bli verre.