Lev i øyeblikket, vær tilstede i livet, fang dagen, lær deg oppmerksomt nærvær, gå på livsstilskurs, ta kontroll over egne tankemønster og tenk positivt, grip muligheter og anvend egne ressursser til det ytterste. Innred hjemmene personlig, stram opp kroppen og definer muskelmasser, lag blåbærsmoothie proppfull av antioksidanter og spis kortreist mat.
En liten flytur unna, til Irak, flykter mennesker i uhåndterbar frykt fra en terrorgruppe som ikke skyr noen midler i sine henrettelser av mennesker dersom de ikke konverterer til deres galne ideologi. Begraver kvinner og barn levende. Slakter på bestialske vis. Gruppen er så voldelige at selv Al-Quaida tar avstand fra deres handlinger.
I denne spenningen er det absurd å være nordmann. Et lite mindretall av mennesker i vår verden er i en situasjon hvor viktigheten av kortreist mat for egen rynkeprosess eller bekymringer over sesongens bikinikropp overhodet kan få noen plass. Å fokusere på oppmerksomt nærvær og å gripe dagen, blir så fullstendig absurd de gangene jeg klarer å tenke på de to situasjonene parallelt. Som regel håndterer jeg det ved å fokusere på mitt eget trygge liv, og lar være og tenke på andre menneskers livssituasjon. Det er enklest slik.
En klok mann, Thomas Sjødin, sier at øyeblikket har sin verdi, men også sine begrensninger. Vektleggingen av nuet blir alene nokså endimensjonelt. I blant undres han på om årsaken til hans og vår tids desorientering skyldes at vi kun leser en liten side av kartet om gangen. Vi bytter ut det store bildet av våre liv til et lite og mer hendig format. Men det blir vanskelig eller umulig å orientere livet etter disse. Mennesker har alltid hatt behov for spørsmålene hvorfra og hvorhen. Risikoen med å bare leve i nuet er at man mister seg selv i det. Vi trenger de lange linjene, noe som kan gi oss perspektiv på livet.
Denne verdens skjevhet, avstanden mellom i-landsproblemene og den reelle kampen om livet i Midtøsten, blir ikke mer forståelig eller håndterbar for meg selvom jeg trekker inn de lange linjene. Det er fortsatt så smertefullt at jeg ofte må skru av fjernsynssendingene. Men de lange linjene gjør det i det minste enklere for meg å ha de riktige perspektivene og prioriteringene og takknemligheten i mitt eget hverdagsliv. Dimensjonene hvorfra og hvorhen gir meg dessuten en sterkere tro på at det finnes et håp, og at all smerte og lidelse en gang skal opphøre.
Showing posts with label livet. Show all posts
Showing posts with label livet. Show all posts
Wednesday, August 13, 2014
Wednesday, November 11, 2009
Tuesday, October 13, 2009
mulighetstyranniet
Professor i psykologi ved Universitet i Oslo, Fanny Duckert, sier følgende: "Den moderne opphengtheten i diagnoser og individuell patologi, gjør at vi lett mister kontakten med livet som komplisert og krevende. Det er en normal del av livet å føle sorg og å være nedfor. Vi har nok en tendens til å gå for kjapt ut og tenke diagnose, og ikke ha toleranse for ulykkelighet."
I dagens Vårt Land kan vi lese ettertanke(r) fra prest Sunniva Gylver: "Det er en trend i tiden: Å tenke positivt, gripe mulighetene, følge sine drømmer, tro på at bare du vil noe nok, så blir det sånn. Det er en kjerne av sannhet i dette. Det handler om at vår egen innstilling er viktig. Men det kan også bli noe nådeløst over det. Mulighetstyranniet. Har vi det ikke bra, er det vår egen skyld. Jeg møter mange mennesker som har store kamper å kjempe, som ofte skyldes andres svik eller overgrep. De opplever mulighetstyranniet som et nådeløst hån."
Livet er komplekst, og vi er veldig ulike. Å øves opp i å tenke positive tanker tror jeg er sunt og viktig, men det må ikke av den grunn bety at det er feil å ha en mørk vinter over livet sitt i perioder. Skal vi møte, forstå og takle livet, må vi kanskje erkjenne at det ikke er mulig å ta lykkepiller til en hver tid. Det er greit å sitte med følelser som er vonde, det er viktig å ikke undertrykke disse periodene i livet. Utfordringen blir å balansere disse to aspektene; sitt eget ansvar og mulighet til å ta fatt på livet og fylle det med glede, og sitt eget ansvar til å møte livet med troverdighet og akseptere at det kan slå deg i trynet. Jeg synes det ligger noe veldig befriende i denne balansen.
I dagens Vårt Land kan vi lese ettertanke(r) fra prest Sunniva Gylver: "Det er en trend i tiden: Å tenke positivt, gripe mulighetene, følge sine drømmer, tro på at bare du vil noe nok, så blir det sånn. Det er en kjerne av sannhet i dette. Det handler om at vår egen innstilling er viktig. Men det kan også bli noe nådeløst over det. Mulighetstyranniet. Har vi det ikke bra, er det vår egen skyld. Jeg møter mange mennesker som har store kamper å kjempe, som ofte skyldes andres svik eller overgrep. De opplever mulighetstyranniet som et nådeløst hån."
Livet er komplekst, og vi er veldig ulike. Å øves opp i å tenke positive tanker tror jeg er sunt og viktig, men det må ikke av den grunn bety at det er feil å ha en mørk vinter over livet sitt i perioder. Skal vi møte, forstå og takle livet, må vi kanskje erkjenne at det ikke er mulig å ta lykkepiller til en hver tid. Det er greit å sitte med følelser som er vonde, det er viktig å ikke undertrykke disse periodene i livet. Utfordringen blir å balansere disse to aspektene; sitt eget ansvar og mulighet til å ta fatt på livet og fylle det med glede, og sitt eget ansvar til å møte livet med troverdighet og akseptere at det kan slå deg i trynet. Jeg synes det ligger noe veldig befriende i denne balansen.
Monday, March 02, 2009
et hav av virkelighet
Det var sein ettermiddag, junidagen var på hell. Den fargesterke sola var i ferd med å gå ned i Oslofjorden, men det virket ikke som du så gleden i det. Motorveien var godt trafikkert, det var slutt på jobb for byens innbyggere, de skulle hjem til kone, barn, kanskje pokerkveld med gutta, hva vet vel jeg.
Der satt vi, jeg og du på gresset. Midt i en rundkjøring ved motorveien. Børsen med sine rike menn og kvinner og stresskofferter og aksjekurser så jeg rett bak deg.
Håret ditt hang dødt ned i det bleke ansiktet ditt. Vi snakket sammen, du hadde ikke særlig troa på livet, nok med å overleve dagen. Jeg kunne ønske jeg kunne se farge i ansiktet ditt, at smilehullene dine kunne bli synlige. Det gjorde de ikke.
Sprøytespissene, plastikkskjeene, sigarettstumpene, de lå strødd rundt oss. Jeg tror nok de var kjente elementer for deg. "Sorry, jeg må bare.. dra av meg buksa her, prøve å få satt det inn.."
Jeg så fete biler med mørke bilruter kjøre forbi oss. De så på oss. Kanskje på meg, som hadde satt meg ved siden av dette ludderet mitt i rundkjøringen. Eller på hora selv, jeg vet ikke. Du satt der med de tynne, bleke beina. Buksa var dratt ned for å finne en siste blodåre og stikke hull på. Underbukse hadde du ikke. Jeg lurte på om du var skamfull, du satt der jo naken og sprøyta halvveis inne i lysken. Jeg tror ikke det kunne brydd deg mindre, skammen. Den var for lengst borte etter alle disse årene. Nå gjaldt det å overleve denne dagen.
Samtalen vår dabbet av. Øynene dine seig igjen, kroppen ble som en slapp sekk. Jeg måtte smile av at vi satt der, midt i rundkjøringen ved Børsen med alle bilene som så på oss. Hjertet mitt, derimot, det skreik, der var det krig. Det gjorde fryktelig vondt å se deg sånn. Men det gjorde meg stolt å sitte ved siden av deg fordi du var et så ærlig menneske. Den juniettermiddagen satt jeg ved siden av deg, og så sola gå ned i Oslofjorden.
Der satt vi, jeg og du på gresset. Midt i en rundkjøring ved motorveien. Børsen med sine rike menn og kvinner og stresskofferter og aksjekurser så jeg rett bak deg.
Håret ditt hang dødt ned i det bleke ansiktet ditt. Vi snakket sammen, du hadde ikke særlig troa på livet, nok med å overleve dagen. Jeg kunne ønske jeg kunne se farge i ansiktet ditt, at smilehullene dine kunne bli synlige. Det gjorde de ikke.
Sprøytespissene, plastikkskjeene, sigarettstumpene, de lå strødd rundt oss. Jeg tror nok de var kjente elementer for deg. "Sorry, jeg må bare.. dra av meg buksa her, prøve å få satt det inn.."
Jeg så fete biler med mørke bilruter kjøre forbi oss. De så på oss. Kanskje på meg, som hadde satt meg ved siden av dette ludderet mitt i rundkjøringen. Eller på hora selv, jeg vet ikke. Du satt der med de tynne, bleke beina. Buksa var dratt ned for å finne en siste blodåre og stikke hull på. Underbukse hadde du ikke. Jeg lurte på om du var skamfull, du satt der jo naken og sprøyta halvveis inne i lysken. Jeg tror ikke det kunne brydd deg mindre, skammen. Den var for lengst borte etter alle disse årene. Nå gjaldt det å overleve denne dagen.
Samtalen vår dabbet av. Øynene dine seig igjen, kroppen ble som en slapp sekk. Jeg måtte smile av at vi satt der, midt i rundkjøringen ved Børsen med alle bilene som så på oss. Hjertet mitt, derimot, det skreik, der var det krig. Det gjorde fryktelig vondt å se deg sånn. Men det gjorde meg stolt å sitte ved siden av deg fordi du var et så ærlig menneske. Den juniettermiddagen satt jeg ved siden av deg, og så sola gå ned i Oslofjorden.
Tuesday, January 27, 2009
ei reise
De siste dagene har jeg praktisert og gjort noe jeg sjeldent har klart før:
Jeg har møtt livet og meg selv som jeg er. Ikke mer, ikke mindre. Det er en befriende livsstil.
Det betyr: hiv fra deg kravene og møt virkeligheten.
Og er jeg på bærtur ut i sirkuset igjen, ser jeg på håndleddet med hampbåndet.
Hampbåndet er der for å si: slapp av, di tullhøne, slakk på kravene.
Jeg håper det varer noen dager til.
Jeg har møtt livet og meg selv som jeg er. Ikke mer, ikke mindre. Det er en befriende livsstil.
Det betyr: hiv fra deg kravene og møt virkeligheten.
Og er jeg på bærtur ut i sirkuset igjen, ser jeg på håndleddet med hampbåndet.
Hampbåndet er der for å si: slapp av, di tullhøne, slakk på kravene.
Jeg håper det varer noen dager til.
Tuesday, January 13, 2009
time and a little something
ting skal gå fort.
har vi problemer med ulike tekniske vidunder skal det helst løses raskt over en servicetelefon, og må vi sitte for lenge i kø og høre pausemusikk, da kjører vi det heller på dynga og kjøper et nytt samme kveld. vi sender mailer og meldinger før vi får rukket og tenkt oss om. vi tar piller for å få sove, lykkepiller for å smile, matpiller så vi slipper å spise på den naturlige måten, koffeinpiller så vi får energi uten å trene og hodepinetabletter når vi har sovet for lite. det kan virke som vi ikke har tid til å vente eller løse ting langsiktig. og ting går generelt ganske fort. det gjør iallefall det i mitt liv.
men så er det ting som ikke kan løses over en servicetelefon eller ved å lese "10 steps to.." -bøkene.
vennskap. relasjoner. forhold til gud eller mennesker rundt en. selvbilde. identitet. standard og integritet.
dette finnes det ikke piller for. det tar tid å jobbe med et godt og sunt selvbilde. det tar til å utvikle de gode relasjonene. det finnes rett og slett ingen gode snarveier til de resultatene.
eneste vei er tid.
har vi problemer med ulike tekniske vidunder skal det helst løses raskt over en servicetelefon, og må vi sitte for lenge i kø og høre pausemusikk, da kjører vi det heller på dynga og kjøper et nytt samme kveld. vi sender mailer og meldinger før vi får rukket og tenkt oss om. vi tar piller for å få sove, lykkepiller for å smile, matpiller så vi slipper å spise på den naturlige måten, koffeinpiller så vi får energi uten å trene og hodepinetabletter når vi har sovet for lite. det kan virke som vi ikke har tid til å vente eller løse ting langsiktig. og ting går generelt ganske fort. det gjør iallefall det i mitt liv.
men så er det ting som ikke kan løses over en servicetelefon eller ved å lese "10 steps to.." -bøkene.
vennskap. relasjoner. forhold til gud eller mennesker rundt en. selvbilde. identitet. standard og integritet.
dette finnes det ikke piller for. det tar tid å jobbe med et godt og sunt selvbilde. det tar til å utvikle de gode relasjonene. det finnes rett og slett ingen gode snarveier til de resultatene.
eneste vei er tid.
Saturday, January 10, 2009
la krigen leve
i disse dager: demonstrasjoner mot konflikten på gaza-stripen.
demonstrasjoner hvor de setter fyr på søppelkasser, kaster egg, sko og stein på politiet, raserer, skyter raketter inn i folkemengden, fyrer av fyrverkeri og brannbomber og slår ned folk for fred.
det er en fin måte å gjøre det på.
jeg får sterke assosiasjoner til fred ved å se på demonstrantene i oslo i disse dager.
demonstrasjoner hvor de setter fyr på søppelkasser, kaster egg, sko og stein på politiet, raserer, skyter raketter inn i folkemengden, fyrer av fyrverkeri og brannbomber og slår ned folk for fred.
det er en fin måte å gjøre det på.
jeg får sterke assosiasjoner til fred ved å se på demonstrantene i oslo i disse dager.
Friday, January 02, 2009
too much of nothing
vi er for lite eller for mye.
for frampå eller for tilbaketrukne.
for alvorlige eller for tullete.
for høye eller for lave.
for fnisete eller for seriøse.
vi bruker energi på å tenke og ønske oss
litt mer av hans utstråling, hennes klesstil,
hennes framtoning eller hans overkropp.
vi skulle vært bedre, mer hengivne, mindre rotete,
mer åpne, mindre sinte.
det er alltid noe mer vi skulle hatt. med den jakka
ser jeg mer interessant ut. med de skia går jeg oftere i nordmarka.
med det interiøret vil dagene mine bli mer avslappende.
jeg lover.
kan vi ikke se hvor fine folk vi er? kan vi ikke skryte mer av oss selv
og av andre? kan vi ikke få lov til å føle oss bra, fine, kjekke, gode uten
at det skal tolkes som kvalmt, overlegent eller innbilsk? kan vi ikke snu
janteloven til noe som ligner takknemlighet og tilfredshet.
kan vi ikke slippe å fylle 80 år og tenke at jeg brukte mye av tiden min på
å ville være noen andre.
plis a, du ER jo fin, nå. i kid you not.
ikke bruk opp livet på å tenke noe annet.
for frampå eller for tilbaketrukne.
for alvorlige eller for tullete.
for høye eller for lave.
for fnisete eller for seriøse.
vi bruker energi på å tenke og ønske oss
litt mer av hans utstråling, hennes klesstil,
hennes framtoning eller hans overkropp.
vi skulle vært bedre, mer hengivne, mindre rotete,
mer åpne, mindre sinte.
det er alltid noe mer vi skulle hatt. med den jakka
ser jeg mer interessant ut. med de skia går jeg oftere i nordmarka.
med det interiøret vil dagene mine bli mer avslappende.
jeg lover.
kan vi ikke se hvor fine folk vi er? kan vi ikke skryte mer av oss selv
og av andre? kan vi ikke få lov til å føle oss bra, fine, kjekke, gode uten
at det skal tolkes som kvalmt, overlegent eller innbilsk? kan vi ikke snu
janteloven til noe som ligner takknemlighet og tilfredshet.
kan vi ikke slippe å fylle 80 år og tenke at jeg brukte mye av tiden min på
å ville være noen andre.
plis a, du ER jo fin, nå. i kid you not.
ikke bruk opp livet på å tenke noe annet.
Monday, December 22, 2008
something beautiful
Snøen på isen glitret i gjenskinnet av fullmånen. Det var natt, og alle andre sov. Untatt vi to, vi lekte oss på isen i piruetter og danset lekent. Fulle av klær i den kalde desembernatta. Det var den natta jeg fikk skikkelig sansen for det mennesket. Eventyrisk, var det. Er det bare jeg som husker den natta? Det var som om 17 år av lekenhet kom ut der på isen. Den eneste lyden den natta, utenom isen som dundret under føttene våre, var latteren.
Senere tente vi røkelse, delte blod på at vi alltid skulle være venner. At veiene våre aldri skulle skilles. Buksa di var opprevet på kneet, du gikk barbeint. Vi skrev dikt og brev på en gammel, blå skrivemaskin fra 60-tallet. Vi hørte på Ekdahl, Mike Scott og black eyed peas mens vi kjørte i bilen din. Ut i natten, mens vi lo og sang. De perfekte sangene til tiden vi var inne i.
Jeg finner stadig minner fra de månedene. Gamle dikt, svarthvitt-bilder av oss to, en cdplate, et gammelt glasshjerte med snor. Alt ligger i den store, brune boksen min på rommet. Mye av livet ble fyllt de månedene det året. Latterkramper på gulvet, lister over hva vi hadde igjen å gjøre, tårer i sengen. Jeg innså ikke hvor unge vi var, før jeg så tilbake på den tiden her om dagen. Hjertet mitt vil huske det mye bedre enn en dagbok noen gang vil gjøre.
Senere tente vi røkelse, delte blod på at vi alltid skulle være venner. At veiene våre aldri skulle skilles. Buksa di var opprevet på kneet, du gikk barbeint. Vi skrev dikt og brev på en gammel, blå skrivemaskin fra 60-tallet. Vi hørte på Ekdahl, Mike Scott og black eyed peas mens vi kjørte i bilen din. Ut i natten, mens vi lo og sang. De perfekte sangene til tiden vi var inne i.
Jeg finner stadig minner fra de månedene. Gamle dikt, svarthvitt-bilder av oss to, en cdplate, et gammelt glasshjerte med snor. Alt ligger i den store, brune boksen min på rommet. Mye av livet ble fyllt de månedene det året. Latterkramper på gulvet, lister over hva vi hadde igjen å gjøre, tårer i sengen. Jeg innså ikke hvor unge vi var, før jeg så tilbake på den tiden her om dagen. Hjertet mitt vil huske det mye bedre enn en dagbok noen gang vil gjøre.
Sunday, December 21, 2008
Monday, December 01, 2008
fargesterke danmark
Hvis man bare kunne blitt hakket flinkere til å "gå når man går, spise når man spiser, løpe når man løper og leve når man lever" (K.Køhn), kunne man kanskje opplevd en sterkere følelse av livet. Impulsturen til danmark på to hjul er et av de beste ferieminnene mine. Jeg husker ikke, men jeg håper jeg klarte å sykle når jeg syklet, le når jeg lo og gi uttrykk for gleden over de to jentene jeg syklet sammen med.
Thursday, November 20, 2008
min storebrors visdom
Som Sitting Bull eller Geronimo eller ein annan rundt indianarbålet sa: Hvit mann, stort bål, sitte langt unna. Rød mann, lite bål, sitte tett inntil. Det gjeld å halde seg nære det gode her i livet. Då treng det ikkje vera så stort.
Friday, November 14, 2008
Thursday, November 06, 2008
take me to the stars
Ta meg med på fisketur. Eller si at vi skal legge oss i høstløvet og puste inn så mye ny og frisk luft at vi ikke ante det var mulig. Les en bok for meg, en bok som drar meg med inn i en annen virkelighet. Lag kaffe til meg, den beste du noensinne har laget. Jeg skal smile og si at jeg aldri har smakt noe så intenst og godt noen gang.
Vær kreativ, vær lite selvhøytidelig, tull og få meg til å le så jeg glemmer alle bekymringer. Gjør det.
Lag veddemål om hvem av oss som kan klatre høyest i trærne eller kjøre bil lengst uten å se på veien. For spenningens skyld.
Eller noe annet. Hva som helst, så lenge jeg blir dratt vekk herifra.
Fra denne lite inspirerende lesesalen!
Vær kreativ, vær lite selvhøytidelig, tull og få meg til å le så jeg glemmer alle bekymringer. Gjør det.
Lag veddemål om hvem av oss som kan klatre høyest i trærne eller kjøre bil lengst uten å se på veien. For spenningens skyld.
Eller noe annet. Hva som helst, så lenge jeg blir dratt vekk herifra.
Fra denne lite inspirerende lesesalen!
Sunday, October 19, 2008
du fant meg liggende
De neste dagene fram mot begavelsen føltes som et halvt år. Som om han fløt gjennom dagen mye saktere enn de andre menneskene rundt han. De løp med brødskivene i ene hånda, spisende, kofferten og ungen som allerede var en time for sein til barnehagen i den andre. De stresset ut og inn av butikkene på Karl Johan, ikke pokker om Harald skjønte hva de stresset sånn for, om det var en ny vinterkolleksjon eller høstsalget som hadde begynt. Det brydde han seg egentlig ikke heller noe om. Men de stresset i hvert fall, og det var alt han observerte. Mens Harald, han gikk nedover i regnet, nedover brosteinene, uten mye retning. Han merket at snøsluddet trakk seg ned i hårroten hans, nedover nakken og gjorde skuldrene våte. Hva så, jeg er vanntett, jeg kan gå hjem og dusje, ta på meg tørre klær og jeg er som ny. Det var faktisk godt å kjenne på kulden, kjenne at kroppen fortsatt hadde reaksjoner på ytre faktorer. Han var ikke følelsesløs og kynisk som Sverre hadde mumla før han gikk ut av døra på fredag. Han følte, ja, Harald følte kulden på både skuldrene og gjennom de tynne tøyskoene. Jeg har pokkers så mye følelser, tenkte Harald, det skulle ingen ta fra han.
Thursday, October 09, 2008
Ein annan måte
Skulle ønskje det var ein annan måte
Eg konne elske deg på
Så vi ikkje alltid måtte vera samen
Men kunne reise te og frå
Du skulle fått presangar
Når eg kom innom ein gong iblant
Og du skulle ta imot meg
Om eg enn var litt på ein kant
Skulle ønskje at dette livet
Konne livast ein gong te
Då skulle eg først vore snill og god
Og seinare galen og vill
Eg skulle kome tidleg heim
Og uppvasken skulle eg tatt
Og tenkje at i neste liv
Så skø eg ta det att
Eg skulle ønskje det var litt lettare
Å liva dag etter dag
Og vi av og te konne roe han ned
Og ikkje gjere det slag
Du ser slik på meg stundom
Og eg prøvar å forstå
Og eg skulle ønskje det var ein annan måte
Eg konne elske deg på
Tekst/Musikk: Hovland/Odd Nordstoga
Jeg lover deg en spesiell opplevelse hvis du setter denne sangen på et høyt volum og lukker øynene. Lover. Intenst vakkert dette her.
Friday, August 08, 2008
bollens mørke side
Suma sumarum. Vannbollen og dets hektiske liv i perioden 11. desember til 7.juni.
11.desember. En ung, men moden fisk ankommer bollen. Skinnet glinser, og Pølle er i sitt rette ess blant 5 fine jenter i kollektivet. Mye oppmerksomhet, bra, tenker Pølle. Svømmer på, en liten akrobat er han. Lykkelig og tilfreds. Snart jul.
På nyåret. Mørketiden har defintivt satt inn. Pølle viser antyding til depresjon. Mørket har senket seg over bollen, og livet i bollen fortoner seg muggent. Noe magevondt etter pepperkakedeigen i romjula. Små biter, men dog, sterk kost for en fisk. I denne perioden signaliserer også Pølle ensomhet.
Tidlig april. Gerd er alt en fisk kan drømme om. Få pigmenter (en liten albino) og store, røde øyne. Halen henger elegant på baken hennes og gjør en hver mann yr. Pølle er intet unntak. Vinterdepresjonen forsvinner på et blunk når Gerd og Pølle slippes sammen i bollen. De første dagene er de i elskovs rus (spesielt Pølle, det lurvetjafset, kan ikke styre seg).
Sent april. Som gutter flest lærer også Pølle og ta kontrollen. Han er sersjanten i bollen, giv akt, og viser sin mandom stadig vekk. Tanken er sikkert god den, men alt med måte. Gerd blir noe apatisk og satt på sidelinjen i denne perioden, for Pølle svømmer alltid fortere og snapper maten fra henne. Gerd går ned i vekt. Pølle går opp.
Mai. Det virker som den første forelskelsen er over for Pølles del. Han har sluttet å svømme etter Gerd og dytte henne i rumpa. Og for lite flørting fører, som alle vet, til mindre lekenhet og raushet. Gerd har blitt en bitter fisk, grepet av kvinnefrigjøringen og likestillingen og alt det der, og bryr seg katten om hun stjeler maten til Pølle. Rollene har snudd, nå er Gerd raskest og frekkest. Pølle har mistet gutsen, og begynner å bli gusten i huden.
17.mai - det er fest. I ordets rette forstand, med norske flagg, potetgull og det som verre er. Noen av de besøkende (Daniel Saxe) har sosiale antenner knekt helt av, og gir Pølle og Gerd Maarud potetgull. De sluker det rått, hver for seg selvsagt (forholdet er fortsatt litt halvdårlig, Gerd har fått appelsinhud på venstre finne, og Pølle synes ikke hun er så innmari sexy lenger). Miljøet i bollen er betent.
Noen dager senere. Pølle er oppblåst, og makter ikke bevege seg på dybt vann. Han flyter bare opp pga mageluften, og ligger en tomme under vannflaten. I denne perioden gis det mye ros og kjærlighet til Pølle i håp om mindre tarmgass. Vi sier ting som "Flink fisk", "How low can you go?" og "Du er den slankeste fisken vi noensinne har hatt". Dette uten noe hell. Pølle ligger mer og mer stille med øynene vidåpne og glaner ut på våren utenfor bollen. Våren han aldri fikk oppleve.
Ytterligere dager senere. Pølles kropp heller bare mot venstre og ligger vannrett i bollen. Må ha ødelagt balanseorganet sitt (mulig dette ligger i tarmområdet). "Du er en sirkusfisk du, lille venn" sier jeg.
Early June. Endelig finner jeg Pølle langt fra overflaten, han er langt nede på bunn. Fortsatt sidelengs, men dog. "Gutten er i form, ser jeg, tarmgassen er borte siden du beveger deg på djupt vann?" Ingen respons. Og da ser jeg det, øynene til Pølle har sprettet delvis ut av hodet. Intet liv, Pølle er død. Bisettelsen foregår med Pølles 4 nærmeste venner, og begravelsen er en verdig avslutning med samstemt "Ikke en spurv til jorden" i moll mens vi bærer kisten til doskåla. Plask, og Pølle entrer fiskehimmelen. (må bare gjennom noen rør først).
Lang historie kort, - dager senere møter Gerd samme skjebne. Som kvinner flest holdt hun ut lengre (sterkere psyke), men dog, hun måtte til slutt kaste inn håndkleet. Hun døde, 2 måneder gammel. Bisettelsen foregikk i stillhet, gaver til Fiskenes Fellesforbund ble mottat med takk.
11.desember. En ung, men moden fisk ankommer bollen. Skinnet glinser, og Pølle er i sitt rette ess blant 5 fine jenter i kollektivet. Mye oppmerksomhet, bra, tenker Pølle. Svømmer på, en liten akrobat er han. Lykkelig og tilfreds. Snart jul.
På nyåret. Mørketiden har defintivt satt inn. Pølle viser antyding til depresjon. Mørket har senket seg over bollen, og livet i bollen fortoner seg muggent. Noe magevondt etter pepperkakedeigen i romjula. Små biter, men dog, sterk kost for en fisk. I denne perioden signaliserer også Pølle ensomhet.
Tidlig april. Gerd er alt en fisk kan drømme om. Få pigmenter (en liten albino) og store, røde øyne. Halen henger elegant på baken hennes og gjør en hver mann yr. Pølle er intet unntak. Vinterdepresjonen forsvinner på et blunk når Gerd og Pølle slippes sammen i bollen. De første dagene er de i elskovs rus (spesielt Pølle, det lurvetjafset, kan ikke styre seg).
Sent april. Som gutter flest lærer også Pølle og ta kontrollen. Han er sersjanten i bollen, giv akt, og viser sin mandom stadig vekk. Tanken er sikkert god den, men alt med måte. Gerd blir noe apatisk og satt på sidelinjen i denne perioden, for Pølle svømmer alltid fortere og snapper maten fra henne. Gerd går ned i vekt. Pølle går opp.
Mai. Det virker som den første forelskelsen er over for Pølles del. Han har sluttet å svømme etter Gerd og dytte henne i rumpa. Og for lite flørting fører, som alle vet, til mindre lekenhet og raushet. Gerd har blitt en bitter fisk, grepet av kvinnefrigjøringen og likestillingen og alt det der, og bryr seg katten om hun stjeler maten til Pølle. Rollene har snudd, nå er Gerd raskest og frekkest. Pølle har mistet gutsen, og begynner å bli gusten i huden.
17.mai - det er fest. I ordets rette forstand, med norske flagg, potetgull og det som verre er. Noen av de besøkende (Daniel Saxe) har sosiale antenner knekt helt av, og gir Pølle og Gerd Maarud potetgull. De sluker det rått, hver for seg selvsagt (forholdet er fortsatt litt halvdårlig, Gerd har fått appelsinhud på venstre finne, og Pølle synes ikke hun er så innmari sexy lenger). Miljøet i bollen er betent.
Noen dager senere. Pølle er oppblåst, og makter ikke bevege seg på dybt vann. Han flyter bare opp pga mageluften, og ligger en tomme under vannflaten. I denne perioden gis det mye ros og kjærlighet til Pølle i håp om mindre tarmgass. Vi sier ting som "Flink fisk", "How low can you go?" og "Du er den slankeste fisken vi noensinne har hatt". Dette uten noe hell. Pølle ligger mer og mer stille med øynene vidåpne og glaner ut på våren utenfor bollen. Våren han aldri fikk oppleve.
Ytterligere dager senere. Pølles kropp heller bare mot venstre og ligger vannrett i bollen. Må ha ødelagt balanseorganet sitt (mulig dette ligger i tarmområdet). "Du er en sirkusfisk du, lille venn" sier jeg.
Early June. Endelig finner jeg Pølle langt fra overflaten, han er langt nede på bunn. Fortsatt sidelengs, men dog. "Gutten er i form, ser jeg, tarmgassen er borte siden du beveger deg på djupt vann?" Ingen respons. Og da ser jeg det, øynene til Pølle har sprettet delvis ut av hodet. Intet liv, Pølle er død. Bisettelsen foregår med Pølles 4 nærmeste venner, og begravelsen er en verdig avslutning med samstemt "Ikke en spurv til jorden" i moll mens vi bærer kisten til doskåla. Plask, og Pølle entrer fiskehimmelen. (må bare gjennom noen rør først).
Lang historie kort, - dager senere møter Gerd samme skjebne. Som kvinner flest holdt hun ut lengre (sterkere psyke), men dog, hun måtte til slutt kaste inn håndkleet. Hun døde, 2 måneder gammel. Bisettelsen foregikk i stillhet, gaver til Fiskenes Fellesforbund ble mottat med takk.
Sunday, July 20, 2008
nattens dronning
-Han var gift og hadde en vakker kone hjemme. Jeg prøvde å få han til å forstå at det han gjorde var galt, at han skulle gå hjem til kona si, men han ble sur, presset seg mot meg og bad meg fortsette.
Det har allerede blitt nesten to år siden vi hadde samtalen på det lille toalettet, men jeg husker det godt. Jeg antar jeg sa noe sånt som 'hm' i fravær av noe lurere å si. Hun dro av seg de skitne buksene, hun hadde ikke rukket å funnet en do før det bare hadde kommet. Jeg forstod det på henne, at hun syntes det var flaut, hun var jo ikke et barn. Buksen jeg hadde funnet til henne var heller ikke ny, men den var ren. Hun var fornøyd hun, og dro den på seg. Den var alt for liten, hun slet med å få den på seg, men vi holdt inne magen og kneppet igjen. Vi lo. Hun rettet på den korte toppen som krøp seg rett over navelen.
-Det er slik det er, man må vise seg frem for å få solgt noe, sa hun og smilte litt halvveis. Du skulle vært et helt annet sted enn her du, tenkte jeg.
Jeg stod og så henne ta på sminken. Øynene ble rammet inn i sort, og den røde leppestiften kom tydeligere på. Håret var stort, langt og krøllete. Hun prøvde å gjemme det slitne ansiktet. Kanskje hun prøvde å gjemme seg selv også, tenkte jeg. -I dette gamet må man holde følelsene utenfor, sa hun. Man må være kald og tenke at dette er kun en jobb. Som alle andre jobber. Men det er klart det er vanskelig. Med alle de hundre mennene som har vært kunder hos meg, har jeg måttet tålt mye. Hun tok parfymeflasken mot halsen, og sprayet fire fem ganger. Kjære Gud, hun er nydelig, tenkte jeg, hva annet skulle jeg si? Jeg hadde lyst til å si noe fornuftig, noe riktig. Ta henne med meg hjem og låne henne dusjen min. Gi henne et herremåltid, le sammen og la henne kjenne på det gode.
-Tid er penger for meg. Jeg må gå ut igjen nå. Det er fredagskveld og mange som vil ha et ligg. Takk for buksa!
Vi klemte, jeg sa hun måtte være forsiktig. Så gikk hun ut døren og ut i natten. Nattens dronning.
Det har allerede blitt nesten to år siden vi hadde samtalen på det lille toalettet, men jeg husker det godt. Jeg antar jeg sa noe sånt som 'hm' i fravær av noe lurere å si. Hun dro av seg de skitne buksene, hun hadde ikke rukket å funnet en do før det bare hadde kommet. Jeg forstod det på henne, at hun syntes det var flaut, hun var jo ikke et barn. Buksen jeg hadde funnet til henne var heller ikke ny, men den var ren. Hun var fornøyd hun, og dro den på seg. Den var alt for liten, hun slet med å få den på seg, men vi holdt inne magen og kneppet igjen. Vi lo. Hun rettet på den korte toppen som krøp seg rett over navelen.
-Det er slik det er, man må vise seg frem for å få solgt noe, sa hun og smilte litt halvveis. Du skulle vært et helt annet sted enn her du, tenkte jeg.
Jeg stod og så henne ta på sminken. Øynene ble rammet inn i sort, og den røde leppestiften kom tydeligere på. Håret var stort, langt og krøllete. Hun prøvde å gjemme det slitne ansiktet. Kanskje hun prøvde å gjemme seg selv også, tenkte jeg. -I dette gamet må man holde følelsene utenfor, sa hun. Man må være kald og tenke at dette er kun en jobb. Som alle andre jobber. Men det er klart det er vanskelig. Med alle de hundre mennene som har vært kunder hos meg, har jeg måttet tålt mye. Hun tok parfymeflasken mot halsen, og sprayet fire fem ganger. Kjære Gud, hun er nydelig, tenkte jeg, hva annet skulle jeg si? Jeg hadde lyst til å si noe fornuftig, noe riktig. Ta henne med meg hjem og låne henne dusjen min. Gi henne et herremåltid, le sammen og la henne kjenne på det gode.
-Tid er penger for meg. Jeg må gå ut igjen nå. Det er fredagskveld og mange som vil ha et ligg. Takk for buksa!
Vi klemte, jeg sa hun måtte være forsiktig. Så gikk hun ut døren og ut i natten. Nattens dronning.
Monday, April 14, 2008
et tullete liv
I et samfunn hvor det å være vellykket kanskje er en av de sterkeste verdier noensinne, tror jeg vi trenger noen som går i motsatt retning.
«Pass på at ikke hele livet ditt bare blir tull» fikk svogeren min høre som liten gutt av en oppgitt mor som mente sønnen bare tullet med alt og alle. Jeg tror ikke det er hva hvermann trenger å arbeide mest med.
Mennesker som er lite selvhøytidelige tiltrekker meg med en gang. Det er godt å være rundt mennesker med åpne buksesmekker og som kan le av menneskelige feil. Som blåser, sier phøy og snur krisen om til humor. Jeg elsker det! Og det er derfor Dagfinn Enerly, som på en fotballkamp momentant ble lam fra skuldrene og ned, er på min topp 5-liste over vakre mennesker! Han er blitt plassert i en tragisk og uventet situasjon i rullestol, men med glimt i øye og mye selvironi har han et ekstremt vinnende vesen. Ikke bare snur han dyp sorg om til glede for seg selv og sine nærmeste, men han senker på en eller annen måte mine egne krav til det å være menneske. Og kanskje er ikke galgenhumor alltid passende, kanskje kan den også være skadelig. Men fra der de fleste av oss er nå, til skadelig uhøytidelighet – dit er det langt.
I et samfunn hvor det å være vellykket kanskje er en av de sterkeste verdier noensinne, tror jeg vi trenger noen som går i motsatt retning. Og kanskje er det urettferdig å si at det finnes for få uhøytidelige mennesker i Norge. Vi har jo standup-komikere som får folk til å le ved å gjøre narr av hårsveisene vi hadde på 80-tallet og ja, vi har jo fortsatt Kristoffer Schau som de gamle damene mener har gått langt over streken med tullet sitt for lengst. Men jeg kan ikke noe for det, jeg synes fortsatt det finnes altfor få som kan le av situasjoner de ikke hadde eller har full kontroll over.
Normer og moter og alskens uskrevne regler lever alle vi i dette samfunnet under, bevisst eller ikke. Og dette, om det er en gledelig nyhet eller ei, er det ene og alene vi som forsterker eller reduserer. Det er du som bestemmer hva som skal få være med å sette standarden for livet ditt, men ikke minst andres. Og det er vanskelig. Jeg har ikke alltid lyst til å se dummere ut enn andre, jeg vil kanskje heller være som alle andre. For det er ubehagelig når man får enkle spørsmål man ikke klarer å svare på, har litt mer kakemage enn Cindy Crawford eller gav en halvpinlig klem til noen man egentlig ikke skulle gitt en klem til. Men hva så? Det er menneskelig, og det er vel mennesker vi fortsatt er, er det ikke?
Jeg tror vi trenger, mer enn noen gang, å løsne litt opp på slipsknuten og le av oss selv. Tør å være den folk kan le litt av! Det gjør alt for et miljø å endre vellykkethet til menneskelighet. Det gir sunne relasjoner, godt selvbilde og mye latter. Det gir økt livskvalitet.
Publisert i sorthvit: 26/02/2008 - Sist endret: 26/02/2008
«Pass på at ikke hele livet ditt bare blir tull» fikk svogeren min høre som liten gutt av en oppgitt mor som mente sønnen bare tullet med alt og alle. Jeg tror ikke det er hva hvermann trenger å arbeide mest med.
Mennesker som er lite selvhøytidelige tiltrekker meg med en gang. Det er godt å være rundt mennesker med åpne buksesmekker og som kan le av menneskelige feil. Som blåser, sier phøy og snur krisen om til humor. Jeg elsker det! Og det er derfor Dagfinn Enerly, som på en fotballkamp momentant ble lam fra skuldrene og ned, er på min topp 5-liste over vakre mennesker! Han er blitt plassert i en tragisk og uventet situasjon i rullestol, men med glimt i øye og mye selvironi har han et ekstremt vinnende vesen. Ikke bare snur han dyp sorg om til glede for seg selv og sine nærmeste, men han senker på en eller annen måte mine egne krav til det å være menneske. Og kanskje er ikke galgenhumor alltid passende, kanskje kan den også være skadelig. Men fra der de fleste av oss er nå, til skadelig uhøytidelighet – dit er det langt.
I et samfunn hvor det å være vellykket kanskje er en av de sterkeste verdier noensinne, tror jeg vi trenger noen som går i motsatt retning. Og kanskje er det urettferdig å si at det finnes for få uhøytidelige mennesker i Norge. Vi har jo standup-komikere som får folk til å le ved å gjøre narr av hårsveisene vi hadde på 80-tallet og ja, vi har jo fortsatt Kristoffer Schau som de gamle damene mener har gått langt over streken med tullet sitt for lengst. Men jeg kan ikke noe for det, jeg synes fortsatt det finnes altfor få som kan le av situasjoner de ikke hadde eller har full kontroll over.
Normer og moter og alskens uskrevne regler lever alle vi i dette samfunnet under, bevisst eller ikke. Og dette, om det er en gledelig nyhet eller ei, er det ene og alene vi som forsterker eller reduserer. Det er du som bestemmer hva som skal få være med å sette standarden for livet ditt, men ikke minst andres. Og det er vanskelig. Jeg har ikke alltid lyst til å se dummere ut enn andre, jeg vil kanskje heller være som alle andre. For det er ubehagelig når man får enkle spørsmål man ikke klarer å svare på, har litt mer kakemage enn Cindy Crawford eller gav en halvpinlig klem til noen man egentlig ikke skulle gitt en klem til. Men hva så? Det er menneskelig, og det er vel mennesker vi fortsatt er, er det ikke?
Jeg tror vi trenger, mer enn noen gang, å løsne litt opp på slipsknuten og le av oss selv. Tør å være den folk kan le litt av! Det gjør alt for et miljø å endre vellykkethet til menneskelighet. Det gir sunne relasjoner, godt selvbilde og mye latter. Det gir økt livskvalitet.
Publisert i sorthvit: 26/02/2008 - Sist endret: 26/02/2008
Wednesday, April 09, 2008
om å sette fart
Det var en av disse dagene hvor ryggen verket etter gårdsarbeidet. En av disse dagene når gresset var limegrønt og solen gjorde alt den kunne for å trenge seg ned til oss. Den lyktes. Menneskene klemte hverandre og menneskene kjeftet på hverandre. De gjorde som de ville. De hadde nok med seg selv, og det hadde jeg også. Jeg var kommet til et punkt i min tilværelse hvor perspektivene mine var like snevre og trange som pølseskinn. Så jeg lot menneskene klemme og kjefte så mye de bare ville, og tok på meg løpeskoene. T-skjorten var fra tiden min i Afrika, og ropte ut alt av gamle minner den kunne komme med. Og jeg begynte å løpe.
Theres a million miles to go to where happiness lives.
Den tørre sanden stod opp som røyk bak meg. Tørt som i ørkenen var det, og noen ganger minte det meg om livet mitt. Folk snakket spansk rundt meg, men jeg bare løp. Som trommestikker løp dem, føttene mine, fra den tørre og trange pølseskinnhverdagen min. Jeg løp som om noen skulle vært etter meg med en kjøttkniv. Eneste forskjellen var at jeg smilte. Jeg løp, svettet og smilte om hverandre. Jeg løp fra kaos i hodet og maur i beina. Og mens jeg løper med en støvsky rundt kroppen, en kilometer, to kilometer, fem kilometer, glemmer jeg distansen, jeg glemmer pusten, jeg bare er. Er i bevegelse, både i tanker og kropp.
Også kommer perspektivene tilbake. Etter en times løping på en gård, runder på runder, solen begynner å gå ned. Det blir lysning i tanker, klarning i sinn. Jeg var tilbake. Jeg hadde løpt meg tilbake til de riktige perspektivene.
Theres a million miles to go to where happiness lives.
Den tørre sanden stod opp som røyk bak meg. Tørt som i ørkenen var det, og noen ganger minte det meg om livet mitt. Folk snakket spansk rundt meg, men jeg bare løp. Som trommestikker løp dem, føttene mine, fra den tørre og trange pølseskinnhverdagen min. Jeg løp som om noen skulle vært etter meg med en kjøttkniv. Eneste forskjellen var at jeg smilte. Jeg løp, svettet og smilte om hverandre. Jeg løp fra kaos i hodet og maur i beina. Og mens jeg løper med en støvsky rundt kroppen, en kilometer, to kilometer, fem kilometer, glemmer jeg distansen, jeg glemmer pusten, jeg bare er. Er i bevegelse, både i tanker og kropp.
Også kommer perspektivene tilbake. Etter en times løping på en gård, runder på runder, solen begynner å gå ned. Det blir lysning i tanker, klarning i sinn. Jeg var tilbake. Jeg hadde løpt meg tilbake til de riktige perspektivene.
Subscribe to:
Posts (Atom)