det fulle bildet

Lev i øyeblikket, vær tilstede i livet, fang dagen, lær deg oppmerksomt nærvær, gå på livsstilskurs, ta kontroll over egne tankemønster og tenk positivt, grip muligheter og anvend egne ressursser til det ytterste. Innred hjemmene personlig, stram opp kroppen og definer muskelmasser, lag blåbærsmoothie proppfull av antioksidanter og spis kortreist mat.

En liten flytur unna, til Irak, flykter mennesker i uhåndterbar frykt fra en terrorgruppe som ikke skyr noen midler i sine henrettelser av mennesker dersom de ikke konverterer til deres galne ideologi. Begraver kvinner og barn levende. Slakter på bestialske vis. Gruppen er så voldelige at selv Al-Quaida tar avstand fra deres handlinger.

I denne spenningen er det absurd å være nordmann. Et lite mindretall av mennesker i vår verden er i en situasjon hvor viktigheten av kortreist mat for egen rynkeprosess eller bekymringer over sesongens bikinikropp overhodet kan få noen plass. Å fokusere på oppmerksomt nærvær og å gripe dagen, blir så fullstendig absurd de gangene jeg klarer å tenke på de to situasjonene parallelt. Som regel håndterer jeg det ved å fokusere på mitt eget trygge liv, og lar være og tenke på andre menneskers livssituasjon. Det er enklest slik.

En klok mann, Thomas Sjødin, sier at øyeblikket har sin verdi, men også sine begrensninger. Vektleggingen av nuet blir alene nokså endimensjonelt. I blant undres han på om årsaken til hans og vår tids desorientering skyldes at vi kun leser en liten side av kartet om gangen. Vi bytter ut det store bildet av våre liv til et lite og mer hendig format. Men det blir vanskelig eller umulig å orientere livet etter disse. Mennesker har alltid hatt behov for spørsmålene hvorfra og hvorhen. Risikoen med å bare leve i nuet er at man mister seg selv i det. Vi trenger de lange linjene, noe som kan gi oss perspektiv på livet.

Denne verdens skjevhet, avstanden mellom i-landsproblemene og den reelle kampen om livet i Midtøsten, blir ikke mer forståelig eller håndterbar for meg selvom jeg trekker inn de lange linjene. Det er fortsatt så smertefullt at jeg ofte må skru av fjernsynssendingene. Men de lange linjene gjør det i det minste enklere for meg å ha de riktige perspektivene og prioriteringene og takknemligheten i mitt eget hverdagsliv. Dimensjonene hvorfra og hvorhen gir meg dessuten en sterkere tro på at det finnes et håp, og at all smerte og lidelse en gang skal opphøre.

tapte liv i kongo

Hver dag blir mangfoldige kvinner i Kongo dratt med inn i jungelen av militære soldater. Til og med eldre kvinner og barn ned i toårsalderen blir utsatt. Der blir de rivd av klærne, voldtatt og misbrukt av en eller to eller flere menn. Den dagen blir livet tatt fra dem. Igjen sitter de kanskje med et barn de skal elske, et barn som alltid vil minne dem om mannfolka som tok kontroll og brutalt rev alt av verdighet fra dem. Kvinnene kommer hjem, til ektemennene sine som velger å reise fra dem, de er blitt hiv-smittet og urene. Igjen sitter uskyldige (de er jo søren meg uskyldige!) unge jenter med smerter og isolasjon jeg aldri vil kunne forestille meg.

En sånn urettferdighet, en så motbydelig og grotesk måte å behandle menneske på, et sånt maktmisbruk og metode å drive krigføring på er så drøyt, så vulgært, så perverst og så hinsides at jeg ikke har ord. At det kan finnes egoisme og ondskap som er så brutal, det gjør meg så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det velter opp så mye følelser i meg som jeg aldri føler på ellers. Og igjen sitter jeg med en følelse av rein avmakt, avmakt, avmakt.