tapte liv i kongo

Hver dag blir mangfoldige kvinner i Kongo dratt med inn i jungelen av militære soldater. Til og med eldre kvinner og barn ned i toårsalderen blir utsatt. Der blir de rivd av klærne, voldtatt og misbrukt av en eller to eller flere menn. Den dagen blir livet tatt fra dem. Igjen sitter de kanskje med et barn de skal elske, et barn som alltid vil minne dem om mannfolka som tok kontroll og brutalt rev alt av verdighet fra dem. Kvinnene kommer hjem, til ektemennene sine som velger å reise fra dem, de er blitt hiv-smittet og urene. Igjen sitter uskyldige (de er jo søren meg uskyldige!) unge jenter med smerter og isolasjon jeg aldri vil kunne forestille meg.

En sånn urettferdighet, en så motbydelig og grotesk måte å behandle menneske på, et sånt maktmisbruk og metode å drive krigføring på er så drøyt, så vulgært, så perverst og så hinsides at jeg ikke har ord. At det kan finnes egoisme og ondskap som er så brutal, det gjør meg så sint at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det velter opp så mye følelser i meg som jeg aldri føler på ellers. Og igjen sitter jeg med en følelse av rein avmakt, avmakt, avmakt.