nyttårsfeiring

fyr på peisen, setesdalsheier og snødekte fjell, god mat, tolv-tretten gode venner, skiturer og brettspill i stearinlys - det er ingen dum nyttårsfeiring

jeg elsker de morgenene man våkner opp, gløtter på øynene og vet at en hel dag står tom og venter på deg

kulden

Om du har problemer med å kjenne at du faktisk er i live, så gjør du det til de (kulde)grader om du går utenfor døra i dag. Det er bitende kaldt, det kjennes som om det stikkes kniver inn i alle celler og huden går fra hvit, lyserød, mørkerød til blå. Og kulden et tosidig i sitt virke; først aktiverer den alt man har av forsvarsmekanismer, blodsirkulasjon, aggresjon og så videre, før den går over til å lamme alle kroppsmekansimer, man går rett og slett inn i en passiv tilstand. Og overalt går, sitter og står mennesker, jeg inkludert, med grimaser i ansiktene og kroppen i den kjente hat-stillingen, - skuldrene høyt hevet, armene strakt ned langs sidene og et tomt, tomt blikk ut i luften. Noen har tatt affære, satt seg på en benk og snurpet seg inn i dunjakka med hette så hodet er blitt borte. Og i dag måtte jeg le høyt når jeg så på alle menneskene (så langt det lot seg gjøre å le når alle smilemuskler er stive og huden har mistet all elastisitet) som har blitt plassert helt nord på globusen, og værsågod må prøve å overleve denne bitende, kalde årstiden. Jeg er ikke stolt over at nordmenn er et kaldt og innesluttet folkeslag, det er ikke det jeg sier, selv om de varme og eksotiske menneskene som kommer til Norge på visitt mener dette, men come on! - hvor naturlig er det å smile til folk og spørre de om matoppskrifter eller ønske de en god dag når man har mer enn nok med å overleve kulden selv inntullet i 3 lag med strømpebukser, dunjakker digre som dyner og hodet snurpet inn i en russerlue?

livet i revy

(det er omtrent akkurat ett år siden pølle og jeg møttes for første gang. det er litt kortere siden vi tok den siste avskjeden. dette innlegget er en reprise for å ære en nær, men avdød gammel venn.


Suma sumarum. Vannbollen og dets hektiske liv i perioden 11. desember til 7.juni.

11.desember. En ung, men moden fisk ankommer bollen. Skinnet glinser, og Pølle er i sitt rette ess blant 5 fine jenter i kollektivet. Mye oppmerksomhet, bra, tenker Pølle. Svømmer på, en liten akrobat er han. Lykkelig og tilfreds. Snart jul.

På nyåret. Mørketiden har defintivt satt inn. Pølle viser antyding til depresjon. Mørket har senket seg over bollen, og livet i bollen fortoner seg muggent. Noe magevondt etter pepperkakedeigen i romjula. Små biter, men dog, sterk kost for en fisk. I denne perioden signaliserer også Pølle ensomhet.

Tidlig april. Gerd er alt en fisk kan drømme om. Få pigmenter (en liten albino) og store, røde øyne. Halen henger elegant på baken hennes og gjør en hver mann yr. Pølle er intet unntak. Vinterdepresjonen forsvinner på et blunk når Gerd og Pølle slippes sammen i bollen. De første dagene er de i elskovs rus (spesielt Pølle, det lurvetjafset, kan ikke styre seg).

Sent april. Som gutter flest lærer også Pølle og ta kontrollen. Han er sersjanten i bollen, giv akt, og viser sin mandom stadig vekk. Tanken er sikkert god den, men alt med måte. Gerd blir noe apatisk og satt på sidelinjen i denne perioden, for Pølle svømmer alltid fortere og snapper maten fra henne. Gerd går ned i vekt. Pølle går opp.

Mai. Det virker som den første forelskelsen er over for Pølles del. Han har sluttet å svømme etter Gerd og dytte henne i rumpa. Og for lite flørting fører, som alle vet, til mindre lekenhet og raushet. Gerd har blitt en bitter fisk, grepet av kvinnefrigjøringen og likestillingen og alt det der, og bryr seg katten om hun stjeler maten til Pølle. Rollene har snudd, nå er Gerd raskest og frekkest. Pølle har mistet gutsen, og begynner å bli gusten i huden.

17.mai - det er fest. I ordets rette forstand, med norske flagg, potetgull og det som verre er. Noen av de besøkende (Daniel Saxe) har sosiale antenner knekt helt av, og gir Pølle og Gerd Maarud potetgull. De sluker det rått, hver for seg selvsagt (forholdet er fortsatt litt halvdårlig, Gerd har fått appelsinhud på venstre finne, og Pølle synes ikke hun er så innmari sexy lenger). Miljøet i bollen er betent.

Noen dager senere. Pølle er oppblåst, og makter ikke bevege seg på dybt vann. Han flyter bare opp pga mageluften, og ligger en tomme under vannflaten. I denne perioden gis det mye ros og kjærlighet til Pølle i håp om mindre tarmgass. Vi sier ting som "Flink fisk", "How low can you go?" og "Du er den slankeste fisken vi noensinne har hatt". Dette uten noe hell. Pølle ligger mer og mer stille med øynene vidåpne og glaner ut på våren utenfor bollen. Våren han aldri fikk oppleve.

Ytterligere dager senere. Pølles kropp heller bare mot venstre og ligger vannrett i bollen. Må ha ødelagt balanseorganet sitt (mulig dette ligger i tarmområdet). "Du er en sirkusfisk du, lille venn" sier jeg.

Early June. Endelig finner jeg Pølle langt fra overflaten, han er langt nede på bunn. Fortsatt sidelengs, men dog. "Gutten er i form, ser jeg, tarmgassen er borte siden du beveger deg på djupt vann?" Ingen respons. Og da ser jeg det, øynene til Pølle har sprettet delvis ut av hodet. Intet liv, Pølle er død. Bisettelsen foregår med Pølles 4 nærmeste venner, og begravelsen er en verdig avslutning med samstemt "Ikke en spurv til jorden" i moll mens vi bærer kisten til doskåla. Plask, og Pølle entrer fiskehimmelen. (må bare gjennom noen rør først).

Lang historie kort, - dager senere møter Gerd samme skjebne. Som kvinner flest holdt hun ut lengre (sterkere psyke), men dog, hun måtte til slutt kaste inn håndkleet. Hun døde, 2 måneder gammel. Bisettelsen foregikk i stillhet, gaver til Fiskenes Fellesforbund ble mottatt med takk.

eksamensstrategi

det lønner seg å slutte å lese pensum når en bølge av optimisme har skylt innover en. akkurat da, når man ser som lysest på sine egne ferdigheter og opparbeidede kunnskaper, må man bare legge inne årene og ønske eksamen hjertlig velkommen. man må for all del, nei trøste og bære, fortsette å bla i flere av de uleste pensumsbøkene som ligger i haugen i hjørnet på rommet så og si ubrukte. gjør man det, synker skuta og en kan like gjerne droppe å møte opp og hilse de veldig søte, skrukkete eksamensvaktene god morgen. nei, jeg får slutte mens leken er god og jeg enda ikke har rukket å avsløre mine egne, bristende strategier

- det er tross alt juleferie imorgen klokken tre null null

gull i munn, du

i dag tidlig, i bekmørke og fortvilelse, ringer alarmen. jeg må stå opp, sier den, det er morgen, det er på tide å gripe dagen. uten overdrivelse føles det som en forbrytelse mot menneskerettighetene mine, det føles som en krenkelse, dra meg ut or svevnen på den måten. så tidlig (07:30), så brutalt og uten et fnugg av medmenneskelighet. og i slumringen tenker jeg i fullt alvor på å ringe amnesty og å følge opp saken videre ved menneskerettighetsdomstolene i haag. morgenstund har ikke gull i munn, tro meg.

en multitaskers bekjennelser

jeg er en av dem de mediekritiske forskerne snakker om. jeg er multitaskingens barn. jeg er utfallet av en teknologisk medieverden. jeg har vært utsatt for mobilstråling, mikrobølgestråling, tamagotchi og game boy siden jeg var et lite barn, hadde lua ned i øynene, snørr i nesa, cherrox og livet foran meg. det er med et sukk og et anger jeg må innrømme at de fikk rett, de dystre og kritiske medieforskerne. ja, jeg har hukommelse som en liten gullfisk, bruker lesebriller, er distre og klarer ikke holde oppmerksomhet og fokus mer enn noen minutter. jeg er medienes offer, et tilfeldig og blindt offer som ufrivillig ble dratt med inn i digitalisering og polyfoniske ringetoner. det fikk fatale konsekvenser.

heltidsansettelse

strengt tatt kunne man vel vært heltidsansatt som tenker.