Det er noe med dette stedet som jeg bare elsker.
Vi er der alle sammen med samme mål. Vi skal enten til eller fra noe og noen, vi er på gjennomreise hele gjengen. Vi strener over golvet med veska under armen og leter etter skjermene som gir oss informasjon om hvor lang tid vi har igjen. Sånn vet vi iallefall hvor mye oppfinnsomhet som trengs for å slå ihjel tida. Også sitter vi der da, på plastikkstolene og kjenner på stemninga. Det er noe med stemninga der, den er full av tid og forventning. For kanskje er vi i ferd med å reise fra gode venner eller så skal vi snart møte pappa som vi ikke har sett på fire måneder. Vi er fulle av forventninger og opplevelser. Og det er nok det eneste vi under dette taket har til felles.
Tilbake til plastikkstolene. Der sitter vi, kanskje fire, kanskje fem på rekke, ser tomt ut i luften eller glaner på de små viatnemeserne med kurvhatter og fotoapparat, venstre lår over høyre lår, aiai sliten, skifter stilling, høyre lår over venstre lår, sånn ja. Vi tar opp bøkene, det får tiden til å gå fortere tenker vi, men så leser vi bare fra side 235 til 236, før vi mister konsentrasjonen av all informasjonen over høytalerne og de arbeidende snellene med lange legger og korte, blå miniskjørt. Får ikke fred, ned igjen med boka. Musikk. Ja, musikk er tidsfordriv. Ned igjen i den store veska med alle tidsfordrivene, fant den, ipoden altså. Tar et sipp av Starbucks-kaffen, et lite krus bare, men 42 kroner måtte vi punge ut med. Men det er verdt det, det gjør reisefølelsen komplett og vi har ikke akkurat det store valget. Det er dyrt her, overalt, men det er det vi har her. Proppene i, men før man har rukket å hviskesynge seg gjennom "save tonight, fight the break of dawn, come tomorrow , tomorrow i'll be gone, sav.." med eagle eye cherry kribler det så mye i føttene at man må kaste inn håndkle. Ned med ipod, æsj. Vi må traske litt, tror jeg. Til damedoen. Har ikke noe spesielt ærend der, men du vet, for å se seg litt i speilet, vaske litt hender, teste håndtørkern, der går det noen ti minutter. Greit nok det, vi er tilbake til plastikkstolene og den gamle mannen som pirker seg så fryktelig lite diskrè langt oppi nesen. Forstår han ikke at vi kan se han? Det ser ikke ut til å bry han, han er også fanget av denne stemningen her inne, det er noe med det. Man kan visst gjøre ting man ikke gjør til vanlig her inne. Man er på en slags måte unnskyldt, vi bryr oss ikke fordi vi har nok å tenke på, hvordan man skal få tid til å vise alle bildene fra det siste halve året til familien, hjem kjære hjem og hvor godt det skal bli å komme tilbake til nærbutikken på hjørnet.
Nei, det er noe med dette stedet, denne stemningen som jeg elsker. Enda så forferdelig kjedelig det er å bare vente, vente på noe, fylle det med noe, så gjør det ingenting.
Jeg elsker flyplasser.