Helt siden jeg limte de franske, falske neglene på fingrene torsdags kveld, har jeg gledet meg sånn til å skrive et krast og på kornet-kåseri om falske negler. Jeg skal la det bli med en liten tekst. For om det ikke ble å kaste 89 kroner ut av vinduet, kan jeg iallefall stå ved at det var å bruke 89 kroner på noe veldig, veldig dumt. Greit nok at det var et impulskjøp fra ei som så for seg lekre sekretærhender, slik som på film. Et forsøk på å bli litt mer feminin på enkelte sider som velpleide hender. Lite visste jeg om hvordan fredagen skulle utarte seg med disse falske fingertuppene.
Det startet med at jeg måtte sette vekkerklokka på 15 minutter tidligere enn vanlig, noe som i seg selv er latterlig nok. Ikke fordi jeg skulle rekke en tidligere tbane, nånei. Rett og slett fordi morgenes gjøremål gjøres omtrentlig dobbelt så sakte når man må tenke på dette fjaseriet man har på hendene. Kle på meg gikk stort sett greit, vaske ansiktet måtte jeg droppe da negler faller av i kontakt med vann. Skjære brød, åpne melkekartongen og pakke bagen var bare ubehagelig. Og da det kom til å ta ut vasken fra vaskemaskina (innebærende tunge, våte olabukser), bød det på problemer. I redsel for å knekke de skjøre neglene måtte jeg omtrent ta ut èn og èn sokk med fingertuppene. (Er det så farlig om de beistene blir knekt, tenker du kanskje, dersom de var så ille? Ja, sier jeg høyt og rungende da, for har man betalt omtrent hundrelappen for noe så tullete, skal de ikke slippe unna så lett heller) Olabuksene klarte jeg ikke å riste, det ble for mye å forlange. De lå igjen i vaskemaskinen den morgenen.
Så kom jobben. Endelig var neglene i sitt rette miljø, blant alt sekretærarbeidet. Her skal de få gjøre nytten, tenkte jeg. Jeg tok feil også der. Skrive fort på tastaturet gjorde at pekefingerneglene dunket ned i bokstavene og løsnet. Bla i papirer og løfte permer var tungvint. Jeg unngikk så godt jeg kunne å gå på do da jeg visste hvor lang tid det tok meg og kle av og på meg en trang olabukse med de neglene. Både for knappene skyld, men også selve buksen. Dessuten faller som sagt neglene av i vannkontakt, og jeg måtte av den grunn kutte ned på håndvaskingen.
Jeg skal innrømme at jeg kanskje gir de franske "lim av och på dissa skjøna, naturliga näglana i en fej"-neglene litt mye ufortjent pepper. Jeg har muligens kommet inn i en ond sirkel. Noen gode sider er det absolutt med dette fenomenet. Det skal sies at man kunne klø seg lengre inn i øregangen enn med naturlige negler. Jeg maktet ikke bite negler for de luktet ufyselige. så dette reduserte neglspisingen. Og til sist, jeg følte meg også som en filmkvinne da jeg kunne tørke vekk maskarasot under øynene på en feminin og sexy måte med neglene. (jeg innrømmer det kanskje ikke skal fryktelig mye til for å få meg til å føle meg som en filmkvinne, jeg er enig i den)
Selvom jeg prøvde å gjemme neglene hele fredagen i skam for at noen skulle se at jeg faktisk hadde kjøpt meg gammel-dame-kunstige-negler, vil jeg gi damene som faktisk bruker dette regelmessig litt kred. Jeg tenker, dere damer, dere vet hva det vil si å være kvinner. Dere er feminine fra rota. All ære.
Jeg? Jeg kom meg til fredags kveld før jeg rev dem av i varmt vann.