jeg er brukbar

Nå er jeg ubrukelig på en måte.

Jeg har jo kunnskap. For eksempel vet jeg at agurken består av 97 % vann og at London ligger i England som ligger i Europa. Problemet er bare at det vet alle de andre jeg omgås med også.

Her en dag var jeg ute og løp. Jeg løp forbi en vennlig, smilende far som lekte med sønnen sin. Og idèt jeg løper forbi hører jeg den lille gutten spørre pappa - "hvorfor det?". Det var da det slo meg. Det var da det slo meg at jeg går en lysende fremtid i møte.

Når jeg får et barn, eller 5, kommer hver dag til å gi meg god selvfølelse på kunnskapsfronten. Jeg kommer til å vite så utrolig mye som barna mine er helt klin blanke på. De skal spørre meg hvorfor man setter bokbind på skolebøkene, og jeg skal ivrig fortelle dem at det er for å unngå at spesielt bokryggen blir slitt i skolesekken. Jeg kommer til å fortelle dem at det er sunt å spise blåbær og at våte sko tørker fortere med avispapir i. Dessuten vil jeg nok nevne at de ikke bør putte fingeren på en varm kokeplate fordi det gjør vondt, og at mange mennesker bruker deodorant for å unngå å lukte svette. Jeg kan si hva som helst, jeg kan lire av meg helt dagligdags kunnskap, men for dem vil det være revousjonerende.

Jeg er glad for å kunne si at jeg går en lysende fremtid i møte, jeg kommer til å være langt fra ubrukelig.

jeg og han bjørn

Igår hadde jeg en absurd opplevelse.

Jeg gikk rimelig fort mot KID på Gunerius, dårlig tid, fredag ettermiddag, var sulten og ville hjem, men utenfor en av butikkene så jeg tilfeldigvis på veggen. Nei, er det ikke meg selv jeg står og ser på, tenkte jeg. Hvorfor henger det et bilde her på veggen som ser ut som meg? Jeg tenkte dette i kanskje fem hele sekunder, før hjernen min koblet og forstod at nei, det er ikke meg, det er en poster av Bjørn Dæhli.

Ok, jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si om dette, annet enn at det var ytterst merkelig. Enten er Bjørn Dæhli en såpass likanes kar at jeg føler meg ubevisst nært knyttet til han, han er jo så familievennlig. Eller så ligner vi på hverandre, jeg og han Bjørn. Vi stod hverandre hvertfall svært så nær i går på Gunerius.

rart det der

Noen ganger blir ting bare tull. Man sier ting man ikke skulle sagt, ting kommer ut på feil måter og det blir tull opphøyd i annen.

der jeg var 7 måneder siden

tirsdag 06.mars 2007, Mendoza Argentina

"Den ene dagen vil jeg krype under gjerdet og haike tilbake til Norge. Jeg vil det fordi jeg ikke skjønner hva jeg gjør her. Fordi jeg ikke føler folk hverken kjenner meg eller forstår meg. Fordi jeg er lei av å være positiv og arbeide for noe som ikke tjener meg. Fordi ting ikke er som jeg forestilte meg, de ligner ikke slik det er på film. Jeg vil reise hjem og klemme de jeg er glad i, de som faktisk savner meg. Jeg vil fortelle dem at uten dem hadde jeg vært ufattelig ensom. Jeg vil rette ut haiketommelen fordi jeg savner å bo i Oslo by, gå på kafè og le av norske vitser. Jeg vil ligge i hengekøa mi hjemme, høre mamma henge opp tøy og synge, pappa snekre på garasjen som aldri blir ferdig. Jeg vil hjem og bli lei av søsknene mine som maser og som ikke skjønner at jeg snart er tjueen år. Jeg vil hjem og leve et liv hvor man vet hva man har, man kan se seg selv i speilet og gå i trange bukser uten at folk tenker du er bortskjemt og selvfokusert. Jeg vil snakke et språk som ingen ler av meg for og som jeg ikke er underlegen i.

Den neste dagen tenker jeg uff og uff, det er bare fire måneder igjen. Jeg orker ikke tanken på strevsomme og egosentrerte Norge. Jeg orker ikke å betale tyve kroner for en cola og svi rumpa av meg for å kjøpe en bukse. Jeg vil le med de jeg har blitt kjent med her nede. Jeg vil ta bussen alene til byen og bli sett etter av kjekke gutter fordi jeg er alene om å være blond. Jeg vil stå alene ute klokken midnatt med musikken i ørene og stirre opp på den Argentinske nattehimmelen. Og kjenne at jeg lever, at jeg er fri og at ingen kan holde meg tilbake fra noe. Jeg kan glede meg ufattelig mye over at det er helg, at det endelig blir tid til å åpne innboksen og lese alle mailene fra gode venner i Norge. Jeg vil spise mer litersis til 5 norske kroner og sove på rom med Griselda som promper, det gjør meg ingenting. Jeg vil ta situps etter fotballtrening som vi har hver dag, jeg vil gafle i meg søtsaker. Jeg vil ha brun rygg og snakke spansk.

Hvordan kan tilværelsen min forandre seg så hyppig? Eller er det ikke tilværelsen som forandres, er det heller tankene mine rundt det? Ja, det er nettopp det det er, og jeg forstår det ikke. Fra topp til forderva bånn. Fra overdreven livslyst og glede til mørke skyer og dårlige fremtidsutsikter.

Åttifire prosent av tiden er jeg glad for livet. Positiv til å vaske bæsj og til å leve. Og så glad jeg er for at jeg ikke er depressiv. "