kulden

Om du har problemer med å kjenne at du faktisk er i live, så gjør du det til de (kulde)grader om du går utenfor døra i dag. Det er bitende kaldt, det kjennes som om det stikkes kniver inn i alle celler og huden går fra hvit, lyserød, mørkerød til blå. Og kulden et tosidig i sitt virke; først aktiverer den alt man har av forsvarsmekanismer, blodsirkulasjon, aggresjon og så videre, før den går over til å lamme alle kroppsmekansimer, man går rett og slett inn i en passiv tilstand. Og overalt går, sitter og står mennesker, jeg inkludert, med grimaser i ansiktene og kroppen i den kjente hat-stillingen, - skuldrene høyt hevet, armene strakt ned langs sidene og et tomt, tomt blikk ut i luften. Noen har tatt affære, satt seg på en benk og snurpet seg inn i dunjakka med hette så hodet er blitt borte. Og i dag måtte jeg le høyt når jeg så på alle menneskene (så langt det lot seg gjøre å le når alle smilemuskler er stive og huden har mistet all elastisitet) som har blitt plassert helt nord på globusen, og værsågod må prøve å overleve denne bitende, kalde årstiden. Jeg er ikke stolt over at nordmenn er et kaldt og innesluttet folkeslag, det er ikke det jeg sier, selv om de varme og eksotiske menneskene som kommer til Norge på visitt mener dette, men come on! - hvor naturlig er det å smile til folk og spørre de om matoppskrifter eller ønske de en god dag når man har mer enn nok med å overleve kulden selv inntullet i 3 lag med strømpebukser, dunjakker digre som dyner og hodet snurpet inn i en russerlue?