mulighetstyranniet

Professor i psykologi ved Universitet i Oslo, Fanny Duckert, sier følgende: "Den moderne opphengtheten i diagnoser og individuell patologi, gjør at vi lett mister kontakten med livet som komplisert og krevende. Det er en normal del av livet å føle sorg og å være nedfor. Vi har nok en tendens til å gå for kjapt ut og tenke diagnose, og ikke ha toleranse for ulykkelighet."

I dagens Vårt Land kan vi lese ettertanke(r) fra prest Sunniva Gylver: "Det er en trend i tiden: Å tenke positivt, gripe mulighetene, følge sine drømmer, tro på at bare du vil noe nok, så blir det sånn. Det er en kjerne av sannhet i dette. Det handler om at vår egen innstilling er viktig. Men det kan også bli noe nådeløst over det. Mulighetstyranniet. Har vi det ikke bra, er det vår egen skyld. Jeg møter mange mennesker som har store kamper å kjempe, som ofte skyldes andres svik eller overgrep. De opplever mulighetstyranniet som et nådeløst hån."

Livet er komplekst, og vi er veldig ulike. Å øves opp i å tenke positive tanker tror jeg er sunt og viktig, men det må ikke av den grunn bety at det er feil å ha en mørk vinter over livet sitt i perioder. Skal vi møte, forstå og takle livet, må vi kanskje erkjenne at det ikke er mulig å ta lykkepiller til en hver tid. Det er greit å sitte med følelser som er vonde, det er viktig å ikke undertrykke disse periodene i livet. Utfordringen blir å balansere disse to aspektene; sitt eget ansvar og mulighet til å ta fatt på livet og fylle det med glede, og sitt eget ansvar til å møte livet med troverdighet og akseptere at det kan slå deg i trynet. Jeg synes det ligger noe veldig befriende i denne balansen.