Om å strekke til

"Tenk om det er en del av den menneskelige natur, det at vi ikke strekker til? Og at det ligger en tanke bak det; nemlig at vi skal søke sammen, nekte å begrense ressursene kun til sine egne og nekte å begrense tilværelsen til det materielle. Du trenger ikke strekke til. Det holder at du er til. Alt utover det er bonus. "

-Thomas Sjødin, fra boken "Det er mye man ikke må"

mulighetstyranniet

Professor i psykologi ved Universitet i Oslo, Fanny Duckert, sier følgende: "Den moderne opphengtheten i diagnoser og individuell patologi, gjør at vi lett mister kontakten med livet som komplisert og krevende. Det er en normal del av livet å føle sorg og å være nedfor. Vi har nok en tendens til å gå for kjapt ut og tenke diagnose, og ikke ha toleranse for ulykkelighet."

I dagens Vårt Land kan vi lese ettertanke(r) fra prest Sunniva Gylver: "Det er en trend i tiden: Å tenke positivt, gripe mulighetene, følge sine drømmer, tro på at bare du vil noe nok, så blir det sånn. Det er en kjerne av sannhet i dette. Det handler om at vår egen innstilling er viktig. Men det kan også bli noe nådeløst over det. Mulighetstyranniet. Har vi det ikke bra, er det vår egen skyld. Jeg møter mange mennesker som har store kamper å kjempe, som ofte skyldes andres svik eller overgrep. De opplever mulighetstyranniet som et nådeløst hån."

Livet er komplekst, og vi er veldig ulike. Å øves opp i å tenke positive tanker tror jeg er sunt og viktig, men det må ikke av den grunn bety at det er feil å ha en mørk vinter over livet sitt i perioder. Skal vi møte, forstå og takle livet, må vi kanskje erkjenne at det ikke er mulig å ta lykkepiller til en hver tid. Det er greit å sitte med følelser som er vonde, det er viktig å ikke undertrykke disse periodene i livet. Utfordringen blir å balansere disse to aspektene; sitt eget ansvar og mulighet til å ta fatt på livet og fylle det med glede, og sitt eget ansvar til å møte livet med troverdighet og akseptere at det kan slå deg i trynet. Jeg synes det ligger noe veldig befriende i denne balansen.

ei reise

De siste dagene har jeg praktisert og gjort noe jeg sjeldent har klart før:

Jeg har møtt livet og meg selv som jeg er. Ikke mer, ikke mindre. Det er en befriende livsstil.
Det betyr: hiv fra deg kravene og møt virkeligheten.

Og er jeg på bærtur ut i sirkuset igjen, ser jeg på håndleddet med hampbåndet.
Hampbåndet er der for å si: slapp av, di tullhøne, slakk på kravene.

Jeg håper det varer noen dager til.

time and a little something

ting skal gå fort.

har vi problemer med ulike tekniske vidunder skal det helst løses raskt over en servicetelefon, og må vi sitte for lenge i kø og høre pausemusikk, da kjører vi det heller på dynga og kjøper et nytt samme kveld. vi sender mailer og meldinger før vi får rukket og tenkt oss om. vi tar piller for å få sove, lykkepiller for å smile, matpiller så vi slipper å spise på den naturlige måten, koffeinpiller så vi får energi uten å trene og hodepinetabletter når vi har sovet for lite. det kan virke som vi ikke har tid til å vente eller løse ting langsiktig. og ting går generelt ganske fort. det gjør iallefall det i mitt liv.

men så er det ting som ikke kan løses over en servicetelefon eller ved å lese "10 steps to.." -bøkene.

vennskap. relasjoner. forhold til gud eller mennesker rundt en. selvbilde. identitet. standard og integritet.
dette finnes det ikke piller for. det tar tid å jobbe med et godt og sunt selvbilde. det tar til å utvikle de gode relasjonene. det finnes rett og slett ingen gode snarveier til de resultatene.

eneste vei er tid.

too much of nothing

vi er for lite eller for mye.
for frampå eller for tilbaketrukne.
for alvorlige eller for tullete.
for høye eller for lave.
for fnisete eller for seriøse.

vi bruker energi på å tenke og ønske oss
litt mer av hans utstråling, hennes klesstil,
hennes framtoning eller hans overkropp.

vi skulle vært bedre, mer hengivne, mindre rotete,
mer åpne, mindre sinte.

det er alltid noe mer vi skulle hatt. med den jakka
ser jeg mer interessant ut. med de skia går jeg oftere i nordmarka.
med det interiøret vil dagene mine bli mer avslappende.
jeg lover.

kan vi ikke se hvor fine folk vi er? kan vi ikke skryte mer av oss selv
og av andre? kan vi ikke få lov til å føle oss bra, fine, kjekke, gode uten
at det skal tolkes som kvalmt, overlegent eller innbilsk? kan vi ikke snu
janteloven til noe som ligner takknemlighet og tilfredshet.
kan vi ikke slippe å fylle 80 år og tenke at jeg brukte mye av tiden min på
å ville være noen andre.

plis a, du ER jo fin, nå. i kid you not.
ikke bruk opp livet på å tenke noe annet.

fargesterke danmark

Hvis man bare kunne blitt hakket flinkere til å "gå når man går, spise når man spiser, løpe når man løper og leve når man lever" (K.Køhn), kunne man kanskje opplevd en sterkere følelse av livet. Impulsturen til danmark på to hjul er et av de beste ferieminnene mine. Jeg husker ikke, men jeg håper jeg klarte å sykle når jeg syklet, le når jeg lo og gi uttrykk for gleden over de to jentene jeg syklet sammen med.

take me to the stars

Ta meg med på fisketur. Eller si at vi skal legge oss i høstløvet og puste inn så mye ny og frisk luft at vi ikke ante det var mulig. Les en bok for meg, en bok som drar meg med inn i en annen virkelighet. Lag kaffe til meg, den beste du noensinne har laget. Jeg skal smile og si at jeg aldri har smakt noe så intenst og godt noen gang.
Vær kreativ, vær lite selvhøytidelig, tull og få meg til å le så jeg glemmer alle bekymringer. Gjør det.
Lag veddemål om hvem av oss som kan klatre høyest i trærne eller kjøre bil lengst uten å se på veien. For spenningens skyld.

Eller noe annet. Hva som helst, så lenge jeg blir dratt vekk herifra.

Fra denne lite inspirerende lesesalen!

det som ble sagt

Det er bare å henge i, ikke no unnasluntring, skal vi komme oss framover kan vi ikke legge inn årene og sove nå. Vi må bare gi jernet, ikke slippe opp, la oss vise verden de kreftene vi har og ikke la latskapen overta. En dag skal vi nyte fruktene av dette strevet, jeg lover deg, du og jeg.

Han så på henne, og sa:

Jeg blåser i hva du gjør, så lenge du ikke gir opp. Det må du aldri gjøre.

Ironiens høysete

Det føles som en stor, stor ironi å sitte å lese pensumbøkene mine i psykologi.

I høst ble jeg slengt ut i store pensumbøker, noen på engelsk og påfølgende lange dager, et lite menneske i en mylder av folk og fart og retninger på universitetet. Overgangen fra bekymringsløs reising i verden og fjellturer, skiturer, kajakkturer i hele fjor til timer på lesesalen var stor, og jeg opplevde et stort spekter i følelseslivet mitt. Og på mine verste dager og tankene mine var på de dystreste angående fremtiden og meningen med det hele (var kanskje to dager), akkurat i denne perioden prestererer pensumet å handle om ulike psykiske lidelser, deriblant depresjon. Ironien var stor, og jeg måtte le av at jeg satt og leste om symptomer og tankebaner og kjennetegn som lignet på mine egne.

Jeg følte ikke jeg progresserte i min lesing, alle andre rundt meg var flittige og smilende og klare på forelesning, engasjerte jenter med bleket hår og perleøredobber som var stereotypen på gode psykolog-studenter, og jeg kunne ikke tenke annet enn herlighet, er det verdt all den lesingen, hva skal jeg bruke psykologien til uansett, kan jeg ikke heller bare løpe ut herfra og gjøre noe helt, helt annet? Jeg sleit med motivasjonen, vurderte å slutte, og, du gjetter det sikkert, jeg åpnet pensumbøkene og leste ukens tema: "Motivasjoner og emosjoner". Jeg kunne plassere meg selv inn i de ulike stadiene, hvilken personlighet jeg hadde og hvordan jeg skulle snu motivasjon min. Når skulle pensumbøkene slutte å le meg i ansiktet og fortelle meg alt om de pågående tankene, følelsene og kognitive nivåene mine?

Eksamen nærmer seg gradvis, og det slo meg at jeg faktisk skal bevise at jeg kan og husker stoffet på en kommende eksamen. Jeg opplevde noen dager med mye stresshormoner, og jeg trenger ikke si hva kapittelet jeg var i ferd med å starte med het. Stresskapittelet tok for seg alt av nivåer jeg hadde gått gjennom, hvordan dette påvirket hverdagen (som å lese min egen dagbok de dagene..) og hva som skulle til for å mestre stresset.

Det er en stor, stor ironi å sitte å lese pensumbøkene mine i psykologi. Jeg tør ikke se hva neste ukes kapittel har til overskrift..

nattens dronning

-Han var gift og hadde en vakker kone hjemme. Jeg prøvde å få han til å forstå at det han gjorde var galt, at han skulle gå hjem til kona si, men han ble sur, presset seg mot meg og bad meg fortsette.

Det har allerede blitt nesten to år siden vi hadde samtalen på det lille toalettet, men jeg husker det godt. Jeg antar jeg sa noe sånt som 'hm' i fravær av noe lurere å si. Hun dro av seg de skitne buksene, hun hadde ikke rukket å funnet en do før det bare hadde kommet. Jeg forstod det på henne, at hun syntes det var flaut, hun var jo ikke et barn. Buksen jeg hadde funnet til henne var heller ikke ny, men den var ren. Hun var fornøyd hun, og dro den på seg. Den var alt for liten, hun slet med å få den på seg, men vi holdt inne magen og kneppet igjen. Vi lo. Hun rettet på den korte toppen som krøp seg rett over navelen.

-Det er slik det er, man må vise seg frem for å få solgt noe, sa hun og smilte litt halvveis. Du skulle vært et helt annet sted enn her du, tenkte jeg.

Jeg stod og så henne ta på sminken. Øynene ble rammet inn i sort, og den røde leppestiften kom tydeligere på. Håret var stort, langt og krøllete. Hun prøvde å gjemme det slitne ansiktet. Kanskje hun prøvde å gjemme seg selv også, tenkte jeg. -I dette gamet må man holde følelsene utenfor, sa hun. Man må være kald og tenke at dette er kun en jobb. Som alle andre jobber. Men det er klart det er vanskelig. Med alle de hundre mennene som har vært kunder hos meg, har jeg måttet tålt mye. Hun tok parfymeflasken mot halsen, og sprayet fire fem ganger. Kjære Gud, hun er nydelig, tenkte jeg, hva annet skulle jeg si? Jeg hadde lyst til å si noe fornuftig, noe riktig. Ta henne med meg hjem og låne henne dusjen min. Gi henne et herremåltid, le sammen og la henne kjenne på det gode.

-Tid er penger for meg. Jeg må gå ut igjen nå. Det er fredagskveld og mange som vil ha et ligg. Takk for buksa!

Vi klemte, jeg sa hun måtte være forsiktig. Så gikk hun ut døren og ut i natten. Nattens dronning.

et tullete liv

I et samfunn hvor det å være vellykket kanskje er en av de sterkeste verdier noensinne, tror jeg vi trenger noen som går i motsatt retning.

«Pass på at ikke hele livet ditt bare blir tull» fikk svogeren min høre som liten gutt av en oppgitt mor som mente sønnen bare tullet med alt og alle. Jeg tror ikke det er hva hvermann trenger å arbeide mest med.

Mennesker som er lite selvhøytidelige tiltrekker meg med en gang. Det er godt å være rundt mennesker med åpne buksesmekker og som kan le av menneskelige feil. Som blåser, sier phøy og snur krisen om til humor. Jeg elsker det! Og det er derfor Dagfinn Enerly, som på en fotballkamp momentant ble lam fra skuldrene og ned, er på min topp 5-liste over vakre mennesker! Han er blitt plassert i en tragisk og uventet situasjon i rullestol, men med glimt i øye og mye selvironi har han et ekstremt vinnende vesen. Ikke bare snur han dyp sorg om til glede for seg selv og sine nærmeste, men han senker på en eller annen måte mine egne krav til det å være menneske. Og kanskje er ikke galgenhumor alltid passende, kanskje kan den også være skadelig. Men fra der de fleste av oss er nå, til skadelig uhøytidelighet – dit er det langt.

I et samfunn hvor det å være vellykket kanskje er en av de sterkeste verdier noensinne, tror jeg vi trenger noen som går i motsatt retning. Og kanskje er det urettferdig å si at det finnes for få uhøytidelige mennesker i Norge. Vi har jo standup-komikere som får folk til å le ved å gjøre narr av hårsveisene vi hadde på 80-tallet og ja, vi har jo fortsatt Kristoffer Schau som de gamle damene mener har gått langt over streken med tullet sitt for lengst. Men jeg kan ikke noe for det, jeg synes fortsatt det finnes altfor få som kan le av situasjoner de ikke hadde eller har full kontroll over.

Normer og moter og alskens uskrevne regler lever alle vi i dette samfunnet under, bevisst eller ikke. Og dette, om det er en gledelig nyhet eller ei, er det ene og alene vi som forsterker eller reduserer. Det er du som bestemmer hva som skal få være med å sette standarden for livet ditt, men ikke minst andres. Og det er vanskelig. Jeg har ikke alltid lyst til å se dummere ut enn andre, jeg vil kanskje heller være som alle andre. For det er ubehagelig når man får enkle spørsmål man ikke klarer å svare på, har litt mer kakemage enn Cindy Crawford eller gav en halvpinlig klem til noen man egentlig ikke skulle gitt en klem til. Men hva så? Det er menneskelig, og det er vel mennesker vi fortsatt er, er det ikke?

Jeg tror vi trenger, mer enn noen gang, å løsne litt opp på slipsknuten og le av oss selv. Tør å være den folk kan le litt av! Det gjør alt for et miljø å endre vellykkethet til menneskelighet. Det gir sunne relasjoner, godt selvbilde og mye latter. Det gir økt livskvalitet.




Publisert i sorthvit: 26/02/2008 - Sist endret: 26/02/2008

om å sette fart

Det var en av disse dagene hvor ryggen verket etter gårdsarbeidet. En av disse dagene når gresset var limegrønt og solen gjorde alt den kunne for å trenge seg ned til oss. Den lyktes. Menneskene klemte hverandre og menneskene kjeftet på hverandre. De gjorde som de ville. De hadde nok med seg selv, og det hadde jeg også. Jeg var kommet til et punkt i min tilværelse hvor perspektivene mine var like snevre og trange som pølseskinn. Så jeg lot menneskene klemme og kjefte så mye de bare ville, og tok på meg løpeskoene. T-skjorten var fra tiden min i Afrika, og ropte ut alt av gamle minner den kunne komme med. Og jeg begynte å løpe.


Theres a million miles to go to where happiness lives.


Den tørre sanden stod opp som røyk bak meg. Tørt som i ørkenen var det, og noen ganger minte det meg om livet mitt. Folk snakket spansk rundt meg, men jeg bare løp. Som trommestikker løp dem, føttene mine, fra den tørre og trange pølseskinnhverdagen min. Jeg løp som om noen skulle vært etter meg med en kjøttkniv. Eneste forskjellen var at jeg smilte. Jeg løp, svettet og smilte om hverandre. Jeg løp fra kaos i hodet og maur i beina. Og mens jeg løper med en støvsky rundt kroppen, en kilometer, to kilometer, fem kilometer, glemmer jeg distansen, jeg glemmer pusten, jeg bare er. Er i bevegelse, både i tanker og kropp.


Også kommer perspektivene tilbake. Etter en times løping på en gård, runder på runder, solen begynner å gå ned. Det blir lysning i tanker, klarning i sinn. Jeg var tilbake. Jeg hadde løpt meg tilbake til de riktige perspektivene.