Ironiens høysete

Det føles som en stor, stor ironi å sitte å lese pensumbøkene mine i psykologi.

I høst ble jeg slengt ut i store pensumbøker, noen på engelsk og påfølgende lange dager, et lite menneske i en mylder av folk og fart og retninger på universitetet. Overgangen fra bekymringsløs reising i verden og fjellturer, skiturer, kajakkturer i hele fjor til timer på lesesalen var stor, og jeg opplevde et stort spekter i følelseslivet mitt. Og på mine verste dager og tankene mine var på de dystreste angående fremtiden og meningen med det hele (var kanskje to dager), akkurat i denne perioden prestererer pensumet å handle om ulike psykiske lidelser, deriblant depresjon. Ironien var stor, og jeg måtte le av at jeg satt og leste om symptomer og tankebaner og kjennetegn som lignet på mine egne.

Jeg følte ikke jeg progresserte i min lesing, alle andre rundt meg var flittige og smilende og klare på forelesning, engasjerte jenter med bleket hår og perleøredobber som var stereotypen på gode psykolog-studenter, og jeg kunne ikke tenke annet enn herlighet, er det verdt all den lesingen, hva skal jeg bruke psykologien til uansett, kan jeg ikke heller bare løpe ut herfra og gjøre noe helt, helt annet? Jeg sleit med motivasjonen, vurderte å slutte, og, du gjetter det sikkert, jeg åpnet pensumbøkene og leste ukens tema: "Motivasjoner og emosjoner". Jeg kunne plassere meg selv inn i de ulike stadiene, hvilken personlighet jeg hadde og hvordan jeg skulle snu motivasjon min. Når skulle pensumbøkene slutte å le meg i ansiktet og fortelle meg alt om de pågående tankene, følelsene og kognitive nivåene mine?

Eksamen nærmer seg gradvis, og det slo meg at jeg faktisk skal bevise at jeg kan og husker stoffet på en kommende eksamen. Jeg opplevde noen dager med mye stresshormoner, og jeg trenger ikke si hva kapittelet jeg var i ferd med å starte med het. Stresskapittelet tok for seg alt av nivåer jeg hadde gått gjennom, hvordan dette påvirket hverdagen (som å lese min egen dagbok de dagene..) og hva som skulle til for å mestre stresset.

Det er en stor, stor ironi å sitte å lese pensumbøkene mine i psykologi. Jeg tør ikke se hva neste ukes kapittel har til overskrift..