Tatt av bygda

Hva er det med denne uber-nasjonalromantiske eimen som har blåst over meg det siste året?

Jeg var tretten, fjorten, femten år, satt på ungdomsskolen i Telemark og så ut av skitne klasseromsvinduer. Dette her går ikke lenger, tenkte jeg, her er vi ufreshe, bygdeoriginaler og tidvis ganske trangsynte hele gjengen. Jeg må ut, jeg må ut og se verden, møte byen, tråkke asfalt og høre trikker. Jeg må møte nye mennesker, må ut og leve i et daglig rusj av nye inntrykk, stemmer og eksos. Og det var gode tanker jeg tenkte der jeg satt og så ut av vinduet, så gode at de fikk meg til å reise ut. Ut av Norge noen år, og så til landets hovedstad. Jeg elsket det. Elsket de eksotiske luktene, cafèturene, menneskene med rare stiler og hårsveiser, bøttevis av folk og aktiviteter.

Men så, ut fra tilsynelatende intet, har jeg fått en voldsom trang til å hoppe i høyet det siste året. Jeg har fallt pladask for Odd Nordstoga, telemarksski, gamle tømmerhus, hvite bomullsskjorter, bukseseler og sixpence. Jeg legger om til Telemarksdialekt så fort noen over 40 fra Telemark ringer meg på telefonen (blir fortsatt bare ledd av hvis jeg legger om dialekta med mine venner..), smiler når jeg tenker på lokale matbutikker med rare navn og få hyller, og vil mer enn gjerne bruke timesvis på å pusse opp et gammelt uthus mens barna mine (engang) spør om jeg kan kjøre de til fotballtreninga tre mil (og førtifem minutts kjøring) unna. En bygdetilværelse (særlig i Telemark) med en kjekk kar som kan hesje høyet og hogge ved er alt jeg er hellig overbevist om at jeg trenger. Da kan vi hoppe i høyet hver dag og gå i rare klær mens vi maler huset. Jeg romantiserer bygdelivet til de grader, og ser verdien av rein luft og mål på mål med fri natur.

Jeg vet faktisk ikke helt hvor dette kommer fra, men det slår meg at oppvekstmiljø og foreldre nok har mer å si for oss enn vi tror. Kanskje er dette en av de mange ideene jeg girer på og som plutselig forsvinner i andre ting jeg heller vil. Eller har jeg blitt voksen? Jeg vet ikke, men nasjonalromantikken har til de grader nådd meg, og det kan jeg ikke gjøre noe med. Og jeg kan heller ikke gjøre noe med at dagen i dag er som om du puttet julaften, forelskelse, sommerferie og sitt eget bryllup på èn og samme dag: det er Odd Nordstoga-konsert ikveld..