et hav av virkelighet

Det var sein ettermiddag, junidagen var på hell. Den fargesterke sola var i ferd med å gå ned i Oslofjorden, men det virket ikke som du så gleden i det. Motorveien var godt trafikkert, det var slutt på jobb for byens innbyggere, de skulle hjem til kone, barn, kanskje pokerkveld med gutta, hva vet vel jeg.
Der satt vi, jeg og du på gresset. Midt i en rundkjøring ved motorveien. Børsen med sine rike menn og kvinner og stresskofferter og aksjekurser så jeg rett bak deg.

Håret ditt hang dødt ned i det bleke ansiktet ditt. Vi snakket sammen, du hadde ikke særlig troa på livet, nok med å overleve dagen. Jeg kunne ønske jeg kunne se farge i ansiktet ditt, at smilehullene dine kunne bli synlige. Det gjorde de ikke.

Sprøytespissene, plastikkskjeene, sigarettstumpene, de lå strødd rundt oss. Jeg tror nok de var kjente elementer for deg. "Sorry, jeg må bare.. dra av meg buksa her, prøve å få satt det inn.."

Jeg så fete biler med mørke bilruter kjøre forbi oss. De så på oss. Kanskje på meg, som hadde satt meg ved siden av dette ludderet mitt i rundkjøringen. Eller på hora selv, jeg vet ikke. Du satt der med de tynne, bleke beina. Buksa var dratt ned for å finne en siste blodåre og stikke hull på. Underbukse hadde du ikke. Jeg lurte på om du var skamfull, du satt der jo naken og sprøyta halvveis inne i lysken. Jeg tror ikke det kunne brydd deg mindre, skammen. Den var for lengst borte etter alle disse årene. Nå gjaldt det å overleve denne dagen.

Samtalen vår dabbet av. Øynene dine seig igjen, kroppen ble som en slapp sekk. Jeg måtte smile av at vi satt der, midt i rundkjøringen ved Børsen med alle bilene som så på oss. Hjertet mitt, derimot, det skreik, der var det krig. Det gjorde fryktelig vondt å se deg sånn. Men det gjorde meg stolt å sitte ved siden av deg fordi du var et så ærlig menneske. Den juniettermiddagen satt jeg ved siden av deg, og så sola gå ned i Oslofjorden.