Og i vinterhagen sin, med de store
vinduet som slipper varmen inn skulle hun sitte, i vide t-skjorter og
det solblekte håret lekende løst. På det hvite kjøkkenbordet, der
skulle hun samle tankene, før hun slapp dem igjen. Ned på papiret.
Og der skulle dagene gå, tiden ville kommet, og det lysegrønne
stearinlyset skulle brenne inn i sommernatten, mens hun skrev og
skrev i en ærlig begeistring. Hav, svaberg og måkeskrik, regndager
og soldager, gressletter å løpe i, klær å klatre i. Der skulle
hun bare være, sommerne gjennom. Det var blitt hennes nå.
Inspirasjon i alle hjørner og kaffe på kanna. Og så ville august
komme, hun ville være proppfull av alt hun trengte å være
proppfull på, og klar for byen.
Wednesday, June 13, 2012
sommer.
Hun trengte et hus. Et sommerhus hvor
tid får være tid, og avtalene ligger igjen hjemme. Det kunne om så
være et lite naust, en liten hytta hvor kravene ble senket, både
til omgivelser og luksus, men også til seg selv. Hun skulle male det
lyst, i kremfarge, eller ”cappucino” som det stod i fargekartet
hun hadde tatt med seg fra den krevsomme byen. På lange sommernetter
med josh rouses toner fra radioen skulle hun stå der med kosten og
det krøllete saltvannshåret surret rundt en blyant. De skulle
omsider bli dekket av lysfargen, veggene, og naustet skulle få
personlighet. Den grønne planten skulle komme inn, speilet fra
mormor med den gullforgylte rammen skulle minne henne på at slekter
kommer og slekter går, og den lille tresengen og dynetrekket i krepp
med de store, rosa blomstrene skulle viske at hun var hjemme. Om
fingrene aldri hadde vært grønne før, skulle de bli det nå. Av
mold og jord og planter i blomsterbeddet. Jeg er ingen gartner, ville
hun tenkt, men et naust er et naust, en hytte er en hytta, og uten
blomster vil det være en skam. Der ville hun stått i solsteiken med
den bare ryggen, pludret og tenkt på mindre alvorlige ting. Året
etter ville hun plantet et epletre som skulle sprette ut med store,
hvite blomster til alles begeistring.
Subscribe to:
Posts (Atom)