tabuens tomme kalendere

kalenderen er full.

full av viktige aktiviteter, mennesker en skal møte, trening, jobb, skole, hit og dit. tidspresset kveler deg, samtidig som en med bittelitt stolthet kan formidle til andre at en har svært så mye viktig på tapetet. det snakkes nemlig om tidspresset i vårt samfunn. jeg hører det ofte. om hvor slitne vi blir av alt vi må få gjort. at timene er for få. jeg sier det jo selv.

men hva om ikke alle føler det slik? hva om hverdagene er vanskelige å få fyllt? er dette et tabu det ikke snakkes om?

flere enn hver femte nordmann sier de føler seg ensomme. hvor kommer dette høye tallet fra, hvis det ikke bunner i at veldig, veldig mange føler seg alene? de har ikke kalenderne fulle av aktiviteter og mennesker de skal møte. de har mye tid. litt for mye tid. mange mennesker kjenner seg overhodet ikke igjen i bildet som males om tidspresset.

ensomheten er et tabu vi ikke tør å snakke om. det er et tabu som avkler deg og gjør deg naken, hvis du i det hele tatt tør sette ord på det. det er et tabu fordi "alle andre er så busy".

en dame jeg kjenner på sjuognitti sa en gang til meg at hun ikke kunne forstå at barn og barnebarn kunne få seg til å si at de ikke fikk tid til å komme innom henne. hun hadde tårer i øynene. hun kjente på den store ensomheten. "vi har nok av tid", sa den kloke, gamle dama til meg. "vi må bare prioritere den".