hverdags(plagg)erfaring

det er neppe de djupeste refleksjoner i menneskers historie jeg har tenkt på de siste dager, men jeg kan ikke fri fra meg fra den store ironien i følgende hverdagserfaring
- de klesplaggene jeg liker best, vil jeg skal vare lengst. likevel er det de klesplaggene som raskest må kastes fordi de slites fortest. de plaggene jeg derimot med glede kan tenke meg å bytte ut og kvitte meg med, ja de, de er som nye og må bli liggende lengst.

hjerteknuser

står på kjøkkenet og smører meg en ordinær brødskive, det er onsdag kveld, grått og det regner, plutselig kommer kaizers ord ut fra anlegget fra han jeg liker så godt som styrer lyden fra et annet rom

Du og meg e like som et par dråper vann

I hvert fall hvis du tør og spør han

Eg pleier å sette på ei plate som du for meg sang

Du og meg e like som et par dråper vann

i hvert fall hvis du tør og spør han

Eg pleier å sette på ei plate som du for meg sang

heilt til eg sovne i ditt fang

Før såg eg ingenting og det eg såg forsvant

Men nå ser eg alt det som du ser

På min finger har ringen din og på ringen står det blankt

At du er min hjerteknuser

.. og jeg tenker, jeg, jeg er heldig.

tålmodighetens muskel

tålmodigheten min er som en muskel. jeg tar av og til push up med den, noen styrketak, trener den opp til å stadig tåle litt mer. noen dager er den så sliten at jeg kjenner melkesyra sprenge i den, men jeg tenker, hold ut, du trener, litt mer tålmodig for hver dag som går, tåler litt mer rare spørsmål, initiativløshet, venting, kritikk. jeg håper og tror alle trener litt hver dag sammen med meg.