de siste år - en kavalkade

Del 1

nabogjerde
skulle ikke forundre meg om disse har en sint nabohund. en bulldog kanskje

selvbilde
i halvsvime etter en ettermiddagslur fredag etter jobb tar jeg ukas shot i speilet

give me a break
jada, min gode venn Sha fra Nigeria og jeg avtalte og treffes ved national klokken 3. En time senere sitter jeg der fortsatt, ventende. Sha er fra Afrika og ser ikke så mye vits å være der på slaget. Klokken 4 gikk jeg hjem, uten Sha, da var tålmodigheten min ikke så stor lenger

buttons-mannen
jeg lo småhøyt for meg selv da dette skjedde. jeg så alt på film i hodet. den stakkars mannen som alltid står og selger buttons midt på karl johan ante fred og ingen fare en fredags formiddag. men plutselig høres hornmusikken og marsjerende sko, og alle i gata kommer seg raskt unna. bare ikke buttonsmannen, han fikk det travelt. jeg så for meg hele scenen med buttonsmannen som ikke klarte å pakke unna tingene sine fort nok, og den marsjerende troppen som ikke, med hensyn til musikerne og fasaden, under noen omstendigheter kunne stoppe toget, så det eneste valget de hadde var å marsjere ned hele buttonsmannen. til han lå på asfalten med skospor på seg og en hel del buttons rundt.

romantikk og fryd
her kan jeg love deg det har sitti noen dusin kjærestepar og sikla på hverandre

stockfleths
det gjør så godt med et avbrekk i jobben. da tar jeg og min arbeidskollega en liiiten tur til nærmeste stockfleths for en iskaffe

måkeskiten
det er det sykeste. i dag satt jeg og spiste lunsj på jobben ute. jeg hadde lagt frem mitt flunka nye vg for å begynne å lese. så ser jeg en annen vei, men blir plutselig skremt av en høy lyd jeg ikke forstod hva var. jeg snudde meg til avisen igjen, og DER! midt på fremsiden hadde den måka skiti så det smalt! la oss si omtrent 20 cm fra hodet mitt. og på opptil tre andre steder landa det bæsj samtidig. hva giir du meg for den? møkkamåke, ikke treffsikker heller.

sofa gjennom byen
når man får et tilbud om å få en gratis, hvit ikea-sofa, er det ikke vanskelig å få åsne til å være positiv - selv ikke når man har en bitteliten bil og sofaen må hentes langt unna i en bygård i 4.etg. Vel, jeg sitter i sofaen nå, så jammen går det bra når man bare vil

love hurts
auda. jeg gikk tur i dag og tråkket nesten på denne på veien. min umiddelbare reaksjon var at her hadde en eller annen heltemodig gutt endelig turt å overgå frykten og gitt blomster til jenta han hadde beskuet i det skjulte det siste halvåret. men jenta hadde bare ledd hånlig opp i luften, viftet litt på det blonde håret og sagt "get a life boy!". fortumlet og knust i fillebiter tuslet gutten hjemover igjen, etter først å ha hivd rosen på bakken og tråkket på den. hardt

lange timer på jobb
jobben om sommeren blir tidvis meget stille. da er det godt å kunne more seg med å tegne snurrebart og flippskjegg på keith richards

ikke ensomhet og savn hvertfall

I julen er det tradisjonelt sett tida for å være positiv. Da skal man takke for maten, takke for gaver og gi hverandre litt ekstra klemmer. Man skal ha en eim av takknemlighet over seg, fra tjuetredje desember til godt over nyttår.

Og det er derfor jeg ikke skal si et eneste klagende ord om hvor stille det har vært i jula, som minstebarn og eneste ugifte/ukjærestede, og som dermed er alene med mor og far, og ikke er ute av huset i jula og må leve med svigermors pinnekjøtt eller lutefisk, som mine søsken. Mine tanker går selvsagt til dem. Jeg skal heller ikke bruke plass til å skrive at jeg savner masinga, hvordan man aldri kommer til orde rundt matbordet fordi alle har alskens mulige ting å fortelle. Om hvordan det er brødre og søstre og svogere og svigerinner og nevøer i en hver krok, og at man må ta på seg skoa og gå ut i låven for å få litt fred, og hvor forferdelig mye jeg savner alt det bråket og latteren og gleden som fyller hele tømmerhuset. Jeg skal holde meg unna å klage over at juletreet fant jeg helt alene på ski med pappa i år, og mandelen fikk jeg for første gang i hele mitt liv i fordi sannsynligheten for å få den var blitt saklig femdoblet, kanskje seksdoblet, da det bare var tre grøtfat på kjøkkenbordet denne julemorgenen. I en juletid med takknemlighet skal jeg droppe å bruke krefter og plass på å fortelle at jeg savner å være snurt over storesøster med så mye gullhår (at det burde vært klipt for lenge siden), at hun alltid vinner den elendige marsipangrisen som jeg hater. Nei, jeg storkoser meg alene med mamma og pappa jeg, vi spiller så mye spill at det snart tipper over for oss, alle de 40 litrene med juleøl får jeg for meg selv, nøtter og mandariner og godteri og småkaker i alle fat, jeg trenger ikke legge inn gode argument for å få se på tvkanalen jeg vil se på. Nei, jeg er generelt sett mot å klage og være utakknemlig, spesielt i jula. Nei, det gidder jeg ikke bruke hverken tid eller blogginnlegg på.

Men noen ord kan jeg bruke - KOM HJEM alle svigerinner og søstre og svogere og brødre og nevøer, kom!

heim te mor

De æ no ein gong noko spesielt mæ Telemark.
Me he den finaste dialekti i Norge, dei finaste snodekte gråntrei, den finaste bunaden, den finaste kanalen, dei finaste fjelltoppan, den finaste skisporten, dei finaste nærbutikkan, dei finaste lafta trehusi og stavkyrkjene, den styste mengden mæ sno og nokon av dei finaste menneskji.
Eg vi heim. Heim te mor.

solodøgn

Å sove alene i skogen.
Under ei gran, på granbardekt underlag. Å sitte ved sitt eget bål. I bare strømpebuksa fordi det er så varmt.
Å ha en million stjerner over seg. Å takke Gud. Alenetid. Virkelig alenetid, man er alene i hele universet, slik føles det.
Og helt stille, mye stillhet. Litt bålsprak og noen fugler.

Jeg likte å sove ute alene slik. Solodøgn.