håpet

Det er noen som sier at de som tror på en Gud eller noe utenfor seg selv, lager et falskt håp for seg selv. Et håp for å komme seg gjennom dagene eller gi mening til livet. At håpet er for de som ikke er sterke nok til å møte livet som det er.
 
Jeg opplever at alle sammen håper hver dag, hele tiden. Vi gjør ting i håp om noe annet, noe litt lenger framme. Her om dagen kjøpte jeg meg en kløkrem på apoteket i håp om at kløen skulle bli litt mindre på nettene. Den gjorde riktignok ikke det, kremen hjalp ikke det grann, dyr var den også, fillekremen, men jeg kjøpte den i håp om at den skulle hjelpe meg.
 
Mennesker spiser litt mindre og kutter ut snopet i håp om bli slankere og sunnere. Vi shopper klær for å se freshere ut, og kanskje ligger det et håp om at klærne skal gjøre at andre legger merke til en eller i håp om at det skal føles litt bedre når dagen er bedriten. Vi jogger og trener og puster og peser i håp om å leve lengre, drikker kaffe i håp om å våkne litt en tidlig mandags morgen, løser suduko i håp om å trimme hjernen og holde seg kløktig i hodet litt lengre. Vi gir gave til en venn i håp om at han skal bli glad og drar på strømpebuksa i håp om at vinterdagen ikke skal oppleves like kald som dagen før. Vi håper på at vi en dag skal finne den store kjærligheten og se drømmene vi har bært på i mange år gå i oppfyllelse.
 
Jeg er glad i håpene. De gir meg inspirasjon til å gå videre, til å leve livet. Håpet er ikke for de svake, de som ikke tør å leve livet. Håpet er for de som fortsatt kaller seg mennesker.