dagen derpå

nevø- og niese-hylene sitter fortsatt i veggene, utenfor vinduet drypper det vann som for noen dager siden var siste rest av påskesnø og skiløypene er etterlatt alene. jeg har vinket dem adjø, en etter en, hjem til sine respektive hjem, med ektefeller, pratebarn og skiboks på taket, og her er jeg igjen, slik som det pleier å være for minstebarnet, igjen i et stort tomt hus i skogen. jeg henter posten, koker meg kaffe, vasker skitne sengetøy og leser til eksamen, mens jeg tenker på om den maltekstrakten på kjøkkenbenken hadde gjort susen for drua (eksamenshukommelsen) eller om jeg tør å hoppe ut fra taket på det rødmalte buret utenfor. rommet der han jeg har kjær sov lukter fortsatt han, og jeg kan finne på å legge meg i senga hans som ei anna patetisk og nostalgisk frida-med-hjertet-i-hånden-fjortis for å late som han fortsatt er her og at jeg ikke kjørte han til bussen igår. jada, dagen derpå er sår og brutal, derfor har jeg bedt mor leie med seg romeo og juliet på dvd så jeg kan slukne mine dyptgripende sorger i tårevåt lidenskap og gammel påskesjokolade