ironien er stor i dette:
jo mer jeg leser og får ny kunnskap, jo flere spørsmål må jeg stille, jo mer uoversiktlig blir verden og desto mindre blir følelsen av at jeg i det hele tatt forstår noe som helst.
jeg lengter tilbake til barndommen, der a førte til b, der det ikke var behov for drøftninger, ulike perspektiver og "på den ene og på den andre siden"-orienteringer. der var det ikke ansvar for egen læring og en melding i meldingsboka gyldiggjorde en dag eller to i sykesenga, det fikk ingen følger uansett, ingen viktig kunnskap tapt, ikke desto mer å ta igjen senere.
lengter tilbake til der mamma og pappa var oraklene, de hadde svarene, og wikipedia, forskningsartikler og statistikkbøker fantes ikke. jeg måtte ikke ta stilling til regresjonsanalyser, flerfaktormodeller eller de store spørsmålene.
ironisk, ironisk, ironisk.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
3 comments:
og jo klokere en blir, jo dummere innser man at man er.
mennesket tar så mange ting for gitt, tar sannheter for gitt, tar usannheter for gitt, men vi ser så sjelden vår egen begrensing, og at naturen, uendeligheten og kraften (den Gud man tror på) er det sterkeste, det eneste sanne.
men dette var dype tanker (egentlig følelser, lite rasjonelt i det nevnte) en onsdags formiddag. sååå dype at jeg bare signerer med
-e.
men du vet hvem jeg er ;)
pusspuss
Fint! Fint! :-D
vestlandet gleder seg over at det var mange oppdateringer her siden sist. og kjenner seg igjen i ca alle. håper du la ironien tilside igår og feiret norge og isen!
Post a Comment