Afrika, mitt Afrika. Ei reiseskildring.

De etiopiske damene vil flette håret jeg har på armene og ler når de tar på meg rosa neglelakk fordi de synes den er helt lik hudfargen min. De vifter med puppene og sjonglerer med dem som noen baller mens de ler, og jeg tenker at de har et sunt og naturlig forhold til kroppen.

I Afrika blir geitene styrt gjennom gatene ved hjelp av bakbeina som trillebår, jeg smiler og lurer på hvorfor de ikke bruker andre metoder. Trafikken er som en putrende kasserolle, den er tut og kjør og helt, helt gal. Det føles uten å overdrive som om sjansen er 50-50 for om en kommer levende ut etter å ha krysset en vei.

Tiden er noe som kommer her, noe det finnes rikelig av. Det resulterer i, til min store glede, at kaffebønner vaskes og brennes ferske på en kullovn før de kvernes og kokes slik at drikken kan serveres så fersk som overhodet mulig hver eneste gang. At de har salt, smør og mer sukker enn kaffe i selve kaffen, det tar jeg som fotnote.