jeg går opp rulletrappen, dit jeg for flere år siden nå gikk med han i hælene. nølende, nervøs, men stolt. bevegelsene mine er helt rolige denne kvelden, hjertet dunker ikke i nervøs galopp, en kjær folkemusiker synger deilig poesi til meg og gir situasjonen en melankolsk dimensjon. jeg vet at stedet jeg går mot er av betydning for livet mitt. den fikk stor betydning for livet mitt. men ikke fordi det var så vakre omgivelser eller fordi det er et sted jeg regelmessig går til.
jeg står utenfor vindusrutene og ser inn. jeg kjenner jeg smiler mens jeg ser mot skinnsetene, det brune, innrøkte kafebordet, bildet på veggen i sorthvit. der satt vi den ettermiddagen. der fikk jeg høre de beste ordene på lenge, ordene som fikk meg til å smårope høyt i lokalet fordi de overrasket meg, overrumplet meg, berørte meg og jeg visste i det de ble sagt at nå, nå endrer livet seg. nå skjer det.
i fem minutter står jeg sånn, ser inn, smiler. ser på to andre mennesker som denne kvelden sitter på nøyaktig samme sted, som kanskje nettopp lager starten av sin historie der de også. der inne har jeg minner jeg vil ta med meg resten av livet, tenker jeg, og tusler videre.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment