Mobilen gripes ofte automatisk i lomma når jeg entrer trikken. De
neste ti minuttene har jeg likevel ikke
noe fore, så musikken kan like gjerne tette igjen ørene. Som en av mange innerarbeidede
vaner og langt fra noen særlig bevisst handling, sjekkes de siste bildene på
Instagram, en ny sveip innom VG Nett og noen raske scroll nedover mine venners
siste oppdateringer på Facebook. Digitale duppeditter er blitt en viktig del av
vår hverdag og sanseinntrykkene våre er mange. For kroppen vår sier forskerne
at de er like avhengighetsskapende som sukker og røyk.
Sosiale medier og tekniske
framskritt gjør meg kanskje både effektiv og tilgjengelig. Jeg kan ta del i min
nære venninnes dagligliv på Hitra eller følge søsteren min i Vietnam fra en
bygårdsleilighet i Oslo, jeg får oppdateringer på de siste verdensnyhetene så
snart de er meddelt av en journalist og jeg kan få hjelp til å huske de gode
øyeblikkene ved hjelp av et utvalg bilder på min Instagram-konto. Vi er til
enhver tid pålogget. Men er det bare godt for meg?
Asosiale, ukonsentrerte og stressa.
På mange måter gjør
informasjonsteknologien livet mitt både effektivt og lettvint, men forskere
roper også et helsemessig varsku. 81 prosent av alle amerikanere innrømmer at
de avbryter samtaler for å sjekke telefonen. Tre av fem amerikanere sier de
bruker mer tid på datamaskina enn de gjør med partneren. Om ikke tallene
stemmer eksakt i vårt eget land, er det trolig lignende tendenser. Kontorarbeidere
sjekker innboks eller skifter skjermbilde 30-40 ganger i timen. Kanskje ikke
det beste utgangspunktet for konsentrasjon eller lengre tids tilstedeværelse. For
forskningen viser at våre digitale medvandrere gjør oss også mer asosiale, reduserer
vår konsentrasjonsevne og øker stressnivået vårt betydelig. Hjernen er i stadig
beredskap. Noen forskere går faktisk så langt som å hevde at hjernens faktiske struktur
kan komme til å endre seg som en følge av mediebruken. Vi er stadig pålogget, men er vi derfor også
stadig mindre tilstede?
Tilstedeværelse.
Personlig kjenner jeg få mennesker
som er så gode å være sammen med som dem
som er tilstede hos meg i samværet, i samtalen, i situasjonen. Andres
tilstedeværelse gir meg opplevelsen av å bli sett, lyttet til, akseptert og
anerkjent. Andres mobiltasting under en samtale gir meg følelsen av det
motsatte; jeg er uinteressant og skjermen
er mer spennende enn meg. Jeg tror det finnes koblinger mellom hvordan vi
bruker tiden vår når vi er alene og hvordan vi er i relasjon med andre. Jeg
tror at skal jeg klare å være et menneske som er tilstede i andres liv, må jeg
også kunne være alene i mitt eget. Den som ikke kan holde ut i sitt eget
selskap, har ikke noe fundament å stå på når de skal bygge relasjoner til andre.
Stillhetens Gud.
Å gi rom for stillheten er krevende
og skummelt. Kanskje er den krevende fordi konsentrasjonen svikter, tankene
flyter eller gir meg så lite inntrykk at jeg rett og slett sovner i dørgende
kjedsomhet. Stillheten kan for noen være skummel fordi den lar tanker og
følelser i oss snakke litt høyere enn vanlig. Men stillheten er livsnødvendig. Det
er ofte i stillheten at Gud gjør seg synlig for oss. For Elia måtte først
stormen rase forbi og kløyve fjell, deretter kom et jordskjelv. Gud var ikke
der. Han kom heller ikke i den påfølgende brennende ilden. Først da lyden av en svak susing kunne høres,
gikk Elia ut av hulen sin. Da snakket Gud. Først når det blir helt stille, uten
Spotify på øret, eller en scroll på Instagram, da kan jeg kjenne min egen pust
og Gud i meg. Først når jeg lar det blir stille både rundt og i meg, er jeg
åpen for Guds livgivende stemme. I stillheten får jeg bare være uten noen krav.
I stillheten kan Gud møte meg uten
noen krav. I stillheten kan jeg få hjelp til bygge tilstedeværende relasjoner
til mine medmennesker.
Ventetid.
Han husker sommermånedene på setra,
nyforelska og bedugga. Hvordan han sprang den halve mila gladelig og lettbeint
ned til den bestemte steinen for å se om det var kommet brev. Og lå det en
sjelden gang en konvolutt fra kjæresten der, så visste han at brevet hadde
brukt ukesvis på å komme fra avsenderinna i Østfold, via et par søstre som
blant annet hadde tråkka flere kilometer og rodd over en fjord som brevduer i
en robåt. Nei, dette er ikke utkast fra Tarjei Vesaas sine kjente verker fra
1900-tallet. Det er min fars fortelling om tiden etter han traff den vakreste
jenta i benkeradene på Blindern; min mor. Historien er cirka førti år gammel.
Kanskje er jeg noe over gjennomsnittet nostalgisk eller nasjonalromantisk
anlagt, og kanskje tenker du at historien er lite tiltrekkende, gammeldags
eller klein. Uansett er det noe med denne ventetiden som fascinerer meg. For
hva venter jeg på i dag? Vil jeg treffe noen, sender jeg en SMS eller en Facebookmelding
og får svar minutter etter. Ønsker jeg meg noe, trenger jeg ikke vente til jul.
Kjeder jeg meg, blir stillheten litt for lang eller påtrengende, skrur jeg på
radio, svinser mellom fem tv-kanaler eller bedøver tiden med mobil. Stillheten kan
paradoksalt nok skrike som en fuglunge som vil ha mat, og jeg metter den så
fort den gir lyd fra seg med lyd eller bilde. Er det slik at informasjonsteknologien
og sosiale medier gjør oss mer utålmodige etter å få tilfredsstilt behovene
våre med en eneste gang? Forskerne peker i alle fall på at følgefeilen kan være
tapt konsentrasjon og manglende evne til å være der man er. Og med de stadige
påminnelsene om hva andre gjør, hvor du ikke er, men kanskje burde vært, er det
vel kanskje ikke så rart om en alenekveld uten trening, venner eller
menighetsengasjement kjeder oss ut i fingerspissene. Vi er jo vant til å fylle
opp behovene snarlig, uten ventetid.
Bevisst stillhet.
Mye av det vi gjør en vanlig
hverdag, skjer helt ubevisst. Vi manøvrere gjennom dagen godt hjulpet av
ubevisste handlinger og vaner. Jeg bruker ikke mye av min kognitive kapasitet
til å vurdere hvordan jeg skal få vasket hendene. Jeg setter på kaffen mens jeg
tenker på helt andre ting, og jeg kjøre flere kilometer i bilen uten å huske så
mye av selve kjøringen når jeg er fremme. Jeg har tenkt på helt andre ting enn
giringen, klutsjingen eller hvordan jeg foretok svingningen. For mange av oss
har bruken av sosiale medier blitt vaner og handlingsmønstre uten stor grad av
bevissthet. Men dersom mangelen på stillhet i mitt liv skyldes innlærte vaner
av alt for mange digitale stimuli, kan det også avlæres. Det er elementær
psykologi. Jeg kan gi hverdagen min bevisste pauser hvor jeg kobler meg av der
jeg ofte er pålogga. Et sted hvor jeg lærer meg til å være stille. Både inni og
utenfor. Et rom som gir næring til tilstedeværelse i eget og andres liv. En stillhet som hjelper meg å høre Gud.
Tre stoler i mitt hus.
”Jeg har tre stoler i mitt hus. En
for ensomhet, to for vennskap og tre for selskap”. David Thoreau sa det engang
på 1800-tallet. Ikke vet jeg hvem han var (et raskt Google-søk kunne sikkert ha
hjulpet meg), men det er ikke poenget. For meg betyr den setningen at det er en
tid for alt. Noen dager sitter jeg alene på stolen, neste dag er jeg
akkompagnert av en god venn og uken etter er det selskap rundt bordet med
deilig lyd og masse sanseinntrykk. Vi må ha dem alle tre, men ingen kan stå
alene. Bare ensomhet er skadelig, men aldri ensomhet er det samme.
Først publisert på www.sorthvit.no november 13.
Først publisert på www.sorthvit.no november 13.