kampen om tilstedeværelsen

Mobilen gripes ofte  automatisk i lomma når jeg entrer trikken. De neste ti minuttene  har jeg likevel ikke noe fore, så musikken kan like gjerne tette igjen ørene. Som en av mange innerarbeidede vaner og langt fra noen særlig bevisst handling, sjekkes de siste bildene på Instagram, en ny sveip innom VG Nett og noen raske scroll nedover mine venners siste oppdateringer på Facebook. Digitale duppeditter er blitt en viktig del av vår hverdag og sanseinntrykkene våre er mange. For kroppen vår sier forskerne at de er like avhengighetsskapende som sukker og røyk.

Sosiale medier og tekniske framskritt gjør meg kanskje både effektiv og tilgjengelig. Jeg kan ta del i min nære venninnes dagligliv på Hitra eller følge søsteren min i Vietnam fra en bygårdsleilighet i Oslo, jeg får oppdateringer på de siste verdensnyhetene så snart de er meddelt av en journalist og jeg kan få hjelp til å huske de gode øyeblikkene ved hjelp av et utvalg bilder på min Instagram-konto. Vi er til enhver tid pålogget. Men er det bare godt for meg?

Asosiale, ukonsentrerte og stressa.

På mange måter gjør informasjonsteknologien livet mitt både effektivt og lettvint, men forskere roper også et helsemessig varsku. 81 prosent av alle amerikanere innrømmer at de avbryter samtaler for å sjekke telefonen. Tre av fem amerikanere sier de bruker mer tid på datamaskina enn de gjør med partneren. Om ikke tallene stemmer eksakt i vårt eget land, er det trolig lignende tendenser. Kontorarbeidere sjekker innboks eller skifter skjermbilde 30-40 ganger i timen. Kanskje ikke det beste utgangspunktet for konsentrasjon eller lengre tids tilstedeværelse. For forskningen viser at våre digitale medvandrere gjør oss også mer asosiale, reduserer vår konsentrasjonsevne og øker stressnivået vårt betydelig. Hjernen er i stadig beredskap. Noen forskere går faktisk så langt som å hevde at hjernens faktiske struktur kan komme til å endre seg som en følge av mediebruken. Vi er stadig pålogget, men er vi derfor også stadig mindre tilstede?

Tilstedeværelse.

Personlig kjenner jeg få mennesker som er så gode å være sammen med som  dem som er tilstede hos meg i samværet, i samtalen, i situasjonen. Andres tilstedeværelse gir meg opplevelsen av å bli sett, lyttet til, akseptert og anerkjent. Andres mobiltasting under en samtale gir meg følelsen av det motsatte; jeg er uinteressant og skjermen er mer spennende enn meg. Jeg tror det finnes koblinger mellom hvordan vi bruker tiden vår når vi er alene og hvordan vi er i relasjon med andre. Jeg tror at skal jeg klare å være et menneske som er tilstede i andres liv, må jeg også kunne være alene i mitt eget. Den som ikke kan holde ut i sitt eget selskap, har ikke noe fundament å stå på når de skal bygge relasjoner til andre.

Stillhetens Gud.

Å gi rom for stillheten er krevende og skummelt. Kanskje er den krevende fordi konsentrasjonen svikter, tankene flyter eller gir meg så lite inntrykk at jeg rett og slett sovner i dørgende kjedsomhet. Stillheten kan for noen være skummel fordi den lar tanker og følelser i oss snakke litt høyere enn vanlig. Men stillheten er livsnødvendig. Det er ofte i stillheten at Gud gjør seg synlig for oss. For Elia måtte først stormen rase forbi og kløyve fjell, deretter kom et jordskjelv. Gud var ikke der. Han kom heller ikke i den påfølgende brennende ilden.  Først da lyden av en svak susing kunne høres, gikk Elia ut av hulen sin. Da snakket Gud. Først når det blir helt stille, uten Spotify på øret, eller en scroll på Instagram, da kan jeg kjenne min egen pust og Gud i meg. Først når jeg lar det blir stille både rundt og i meg, er jeg åpen for Guds livgivende stemme. I stillheten får jeg bare være uten noen krav. I stillheten kan Gud møte meg uten noen krav. I stillheten kan jeg få hjelp til bygge tilstedeværende relasjoner til mine medmennesker.

Ventetid.

Han husker sommermånedene på setra, nyforelska og bedugga. Hvordan han sprang den halve mila gladelig og lettbeint ned til den bestemte steinen for å se om det var kommet brev. Og lå det en sjelden gang en konvolutt fra kjæresten der, så visste han at brevet hadde brukt ukesvis på å komme fra avsenderinna i Østfold, via et par søstre som blant annet hadde tråkka flere kilometer og rodd over en fjord som brevduer i en robåt. Nei, dette er ikke utkast fra Tarjei Vesaas sine kjente verker fra 1900-tallet. Det er min fars fortelling om tiden etter han traff den vakreste jenta i benkeradene på Blindern; min mor. Historien er cirka førti år gammel. Kanskje er jeg noe over gjennomsnittet nostalgisk eller nasjonalromantisk anlagt, og kanskje tenker du at historien er lite tiltrekkende, gammeldags eller klein. Uansett er det noe med denne ventetiden som fascinerer meg. For hva venter jeg på i dag? Vil jeg treffe noen, sender jeg en SMS eller en Facebookmelding og får svar minutter etter. Ønsker jeg meg noe, trenger jeg ikke vente til jul. Kjeder jeg meg, blir stillheten litt for lang eller påtrengende, skrur jeg på radio, svinser mellom fem tv-kanaler eller bedøver tiden med mobil. Stillheten kan paradoksalt nok skrike som en fuglunge som vil ha mat, og jeg metter den så fort den gir lyd fra seg med lyd eller bilde. Er det slik at informasjonsteknologien og sosiale medier gjør oss mer utålmodige etter å få tilfredsstilt behovene våre med en eneste gang? Forskerne peker i alle fall på at følgefeilen kan være tapt konsentrasjon og manglende evne til å være der man er. Og med de stadige påminnelsene om hva andre gjør, hvor du ikke er, men kanskje burde vært, er det vel kanskje ikke så rart om en alenekveld uten trening, venner eller menighetsengasjement kjeder oss ut i fingerspissene. Vi er jo vant til å fylle opp behovene snarlig, uten ventetid.

Bevisst stillhet.

Mye av det vi gjør en vanlig hverdag, skjer helt ubevisst. Vi manøvrere gjennom dagen godt hjulpet av ubevisste handlinger og vaner. Jeg bruker ikke mye av min kognitive kapasitet til å vurdere hvordan jeg skal få vasket hendene. Jeg setter på kaffen mens jeg tenker på helt andre ting, og jeg kjøre flere kilometer i bilen uten å huske så mye av selve kjøringen når jeg er fremme. Jeg har tenkt på helt andre ting enn giringen, klutsjingen eller hvordan jeg foretok svingningen. For mange av oss har bruken av sosiale medier blitt vaner og handlingsmønstre uten stor grad av bevissthet. Men dersom mangelen på stillhet i mitt liv skyldes innlærte vaner av alt for mange digitale stimuli, kan det også avlæres. Det er elementær psykologi. Jeg kan gi hverdagen min bevisste pauser hvor jeg kobler meg av der jeg ofte er pålogga. Et sted hvor jeg lærer meg til å være stille. Både inni og utenfor. Et rom som gir næring til tilstedeværelse i eget og andres liv.  En stillhet som hjelper meg å høre Gud.

Tre stoler i mitt hus.

”Jeg har tre stoler i mitt hus. En for ensomhet, to for vennskap og tre for selskap”. David Thoreau sa det engang på 1800-tallet. Ikke vet jeg hvem han var (et raskt Google-søk kunne sikkert ha hjulpet meg), men det er ikke poenget. For meg betyr den setningen at det er en tid for alt. Noen dager sitter jeg alene på stolen, neste dag er jeg akkompagnert av en god venn og uken etter er det selskap rundt bordet med deilig lyd og masse sanseinntrykk. Vi må ha dem alle tre, men ingen kan stå alene. Bare ensomhet er skadelig, men aldri ensomhet er det samme.


Først publisert på www.sorthvit.no november 13.