Å ha plass til andres fortellinger

"Jeg kan ikke så mye annet enn å lytte", sier folk. Sier kanskje du? Jeg har sagt det, flere ganger. For i møte med mennesker som forteller om vonde ting de opplever og utfordrende livsfaser, føler jeg meg så maktesløs, så ordfattig. Hva i all verden kan jeg si som kan gi noe form for trøst nå? Finnes det noen råd? Som regel finner jeg meg selv i å si litt for mange "hm", kanskje stille et par spørsmål og ergre meg over at jeg ikke sa noe klokere. Etter fem års studier i psykologi klarer jeg ikke komme med noe faglig engang. Jeg kan jo ikke så mye annet enn å lytte.

Tomas Sjødin forteller om en dame han kjenner som har det slik, ikke kan så mye annet enn å lytte. Og så sier han noe som fikk meg til å tenke.

"Hun er i besittelse av den uvurderlige evnen det er å faktisk kunne ta inn over seg det mennesker forteller henne. Eller kanskje kan man si at hun har plass til andres fortellinger i livet sitt. For det handler gjerne om ikke å være så stappfull av seg selv at den andre ikke får plass."

Det å lytte er ikke nødvendigvis bare er noe jeg gjør i mangel på noe bedre, det har faktisk en stor verdi i seg selv. At jeg ikke alltid har så mye å fortelle, si eller mene gjør at andre kan få mer plass. For meg ble det en inspirasjon og en påminner om at vi fortsatt, selv i 2016 med alle våre vitenskaplige framskritt, psykologfaglig forskning og et fjell av gode råd og meninger, kan ha bruk for det helt enkle. Folk som har plass til andres fortellinger.

Kreves ingen rapport?

Skal ikke staten kreve en rapport av meg, her jeg går hjemme og passer et barn? Må jeg ikke dokumentere at jeg gjør jobben min? Kan jeg bare være hjemme et år uten noen som følger meg opp? Foreldrepermisjon og velferdsstaten Norge har etterhvert begynt å gå opp for meg. For et land!

noe nytt

livet mitt er i ferd med å forandre seg. en gryende forventning om at noe nytt skal skje. jeg tar imot det med åpne armer!

de løsningsorienterte.

jeg har møtt mange mennesker gjennom livet som har vist seg som særdeles lite løsningsorienterte. generelt ser disse menneskene overraskende få løsninger på situasjoner de står oppi. de har både hengt seg opp i, gravd seg ned i og marinert seg i de mange problemene som finnes på veien mot et eventuelt mål. hvorvidt dette handler om lite vilje, lyst eller rett og slett manglende evner vet jeg ikke, det kan nok være flere faktorer. heldigvis går denne mangelen på å se løsninger generelt mest utover dem selv, det er desverre de som blir stående, stagnert og på stedet hvil, men til omgivelsenes frustrasjon vil dette også tidvis påvirke de rundt. vi lever tross alt i et fellesskap de fleste av oss og er avhengige av samarbeid. av og til sitter også disse menneskene i feil posisjoner i samfunnet også, og det, kjære høye herrer, det forsurer miljøet for alle oss som beklageligvis sitter i posisjoner under.

og uten at jeg har gjort inderlige vitenskapelige studier på det jeg videre skal hevde, tør jeg likevel å påstå, basert på dagligdagse observasjoner og folkepsykologi, at lite løsningsorientering ofte er sterkt korrelert med lite handlekraft. mye snakk (ofte lite av det også), men absolutt ingen bevegelse eller handling. og her vet jeg, og forskerne med meg, at biologien enten spiller på lag med eller mot oss. det er genetikk og ikke minst miljø som drar i noen av styrspakene her. like fullt lar jeg meg både provosere, irriterte, frustrere og utmattes av disse menneskene. ingen tegn til handling i retning av noe som kan hjelpe dem ut av en situasjon de uttrykker at de egentlig vil endre på.

derfor måtte jeg le og klappe høyt i bilen da jeg her om dagen kjørte forbi ei flott afrikansk dame på kanskje førti gående på fortauet i regnet, en grå ettermiddag i ei lita bygd i Telemark. i begge hendene hadde hun store, fulle, tunge, sprekkeklare kiwi-poser med varer. kiwi-butikken var allerede 2 km bak henne som nå var på vei ut av sentrum. og mine damer og herrer, på hodet hadde denne damen plassert en kiwipose så stor og tung at de fleste av oss hadde bedt mannen vår om å legge den inn i bilen for oss. knytt i endene, sprekkeklar med dagligvarer på alle sidene lå denne posen balansert på kvinnens hode mens hun simultant og elegant manøvrerte seg fram med fulle hender. makan til løsningsorientert dame som har forstått hvordan man tar tak i egen situasjon og bruker de løsningene (og handlingene) man har for hånden. HUN skulle sittet i en høy posisjon i samfunnet, for under løsningsorienterte og handlekraftige mennesker vil jeg gjerne jobbe.

(og jeg skammer meg fortsatt for at jeg ikke snudde bilen, plukket henne opp og kjørte henne hjem, african queen)

15 songar på ein gong

15 songar på ein gong i et litt for trangt hus i en vinterferie. Høylytte uenigheter om dagens gjøremål, vått skitøy med eim av våt bikkje i alle rom, kaos med 30 små og store hender rundt tacobordet, skrik, munndiare, pings, undrende spørsmål, gafler i taket, store klemmer, skrål om godteriposen, barnelatter, tillit og skileik. Familiesammenkomster kan kanskje tære på tålmodigheten, men jeg liker faktisk dette salige kaoset.

den siste julen

du satt der i den dype, gyngende stolen, den ble din lune og kjærkomne plass hele høytiden. dine nære og kjære omringet deg og livet pumpet gjennom årene dine. flere generasjoner latter og prat fylte huset, stearinen rant nedover de mange lysene som var tent, lukten av jul trakk du inn slik du hadde gjort 88 ganger tidligere. oldebarn med små barneføtter og den myke katten, de skapningene i denne verden som er mest tillitsfulle og trekker seg mot varme, gode mennesker, de krøp opp på fanget ditt. du hadde sånt et godt tak på dem, i det stille, det var noe ved deg som tiltrakk oss.

julaften kom og med nyrullede krøller i håret og en varm ulljakke fikk du sitte på andre benk i kirkeradene og oppleve et barnebarn i prestekjole lede oss inn i julen. du var så stolt, sa du. første juledag fikk du en trygg arm å støtte deg i da du gikk først frem til nattverd. brødet og vinen mottok du igjen fra barnebarnet. en varm hånd med rynker fra et langt og omsorgsfullt liv strøk du over hans kinn og visket "du e gutten min, du". med tårer i øynene og et sterkt minne rikere ledet gutten din oss videre gjennom gudstjenesten.

siste kveld gikk vi rundt juletreet, du nøt slekters gang fra hjørnet i stuen og smilte. mørket la seg utenfor og vi skulle si takk for denne gang, som så mange ferier tidligere. du klemte oss i hendene, takket og fortalte flere ganger hvor glad du var for at du hadde rukket og oppleve barnebarnet ditt holde gudstjenesten. jeg vet jo ikke hvor lang tid jeg har igjen. joda, vi sees til sommeren, sa vi og smilte. vi fikk klem og snek oss til noen minner på en filmrull. så vinket du fra stolen din helt til vi var ute av rommet, som så mange ganger tidligere.

det ble en god jul med de nærmeste, mennesker du har hilst velkommen og vinket adjø fra trammen så utallige mange ferier, barnebarn som minnes sursilda og tekoppen som alltid stod på bordet da de kom til deg, et stort og varmt fang, en trillende latter over et slag yatzy. du gjorde ikke så mye ut av deg i julen, det har du aldri gjort, men vi så at du nøt å høre kjente stemmer og ta del i de gode familierelasjonene du har skapt rundt deg. mennesker med store hjerter trenger ikke å gjøre så mye ut av seg.

det nye året snek seg på og du fikk akkurat åpnet almanakken, en gave fra årets julefeiring, på årets første dag. med den kom også sykdommen som var skyld i at ambulansene hentet deg. dagene fulgte med håp og nederlag om hverandre, og med tre sterke sønner rundt deg i den blå skjorten kjempet du om å få leve. det ble noen fredfulle dager og timer og kanskje ante du at dine dager var talte. jeg er i herrens hender når dagen dør i vest. foldede hender og et fader vår. søvnen snek seg på, rolig og stillferdig, og livets morgen gikk mot kveld. livet hadde opphørt og pumpe gjennom de varme, rynkede hendene dine som hver ferie hadde servert varm te. god natta farmor, vi sees.

et stort tre har falt. et fang for barn, barnebarn og oldebarn er blitt borte. i stua vår står den dype, gyngende stolen tom etter din siste jul i telemark.

Jeg i herrens hender 
når dødens bud meg når
mens lyset stilt nedbrenner
fra ham jeg hilsen får
Han gir meg stav i hånde
Han gir meg trøst i sinn
Og glemt er ve og vånde
på vei til himmelen inn