Å ha plass til andres fortellinger

"Jeg kan ikke så mye annet enn å lytte", sier folk. Sier kanskje du? Jeg har sagt det, flere ganger. For i møte med mennesker som forteller om vonde ting de opplever og utfordrende livsfaser, føler jeg meg så maktesløs, så ordfattig. Hva i all verden kan jeg si som kan gi noe form for trøst nå? Finnes det noen råd? Som regel finner jeg meg selv i å si litt for mange "hm", kanskje stille et par spørsmål og ergre meg over at jeg ikke sa noe klokere. Etter fem års studier i psykologi klarer jeg ikke komme med noe faglig engang. Jeg kan jo ikke så mye annet enn å lytte.

Tomas Sjødin forteller om en dame han kjenner som har det slik, ikke kan så mye annet enn å lytte. Og så sier han noe som fikk meg til å tenke.

"Hun er i besittelse av den uvurderlige evnen det er å faktisk kunne ta inn over seg det mennesker forteller henne. Eller kanskje kan man si at hun har plass til andres fortellinger i livet sitt. For det handler gjerne om ikke å være så stappfull av seg selv at den andre ikke får plass."

Det å lytte er ikke nødvendigvis bare er noe jeg gjør i mangel på noe bedre, det har faktisk en stor verdi i seg selv. At jeg ikke alltid har så mye å fortelle, si eller mene gjør at andre kan få mer plass. For meg ble det en inspirasjon og en påminner om at vi fortsatt, selv i 2016 med alle våre vitenskaplige framskritt, psykologfaglig forskning og et fjell av gode råd og meninger, kan ha bruk for det helt enkle. Folk som har plass til andres fortellinger.