Ventelos paradoks

Jeg finner dagens reklame fra teleoperatøren Ventelo som latterlig paradoksal.

I dag lanserer Ventelo 4G

På sopptur, blåbærtur eller fjelltur i høstferien?
Ikke kast bort tiden på tregt nett på mobilen. 4G fra Ventelo sørger for at du får mer tid til det som er viktigst i ferien: Familien!

Så godt at de hjelper familiefedre og småbarnsmødre å surfe raskere på Facebook, VG-fotball og Quiz-battle. Flott. Da får en jo mer tid til familien og soppturene.

Jeg skal sørge for at du får mer tid til både familien og blåbærsanking, jeg; Legg igjen mobilen hjemme.

masteroppgave-refleksjoner

Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre når det gies noen leilighet til det, har jeg stedse funnet meg vel ved å ta en friluftsvandring, som demper for min smule bekymring og uro. Hva som hadde vært i veien denne gang, husker jeg ikke nu mer; men det som står klart for min erindring er at jeg en sommerettermiddag for noen år siden vandret oppover østsiden av Akerselven med fiskestangen i hånden, forbi Torshaug og Sandaker gjennom Lillohagen til oset ved Maridalsvannet.

Den klare luft, høylukten, blomsterduften, gangen, fuglekvitteret og de friske luftningene ved elven, virker i høy grad opplivende på mitt sinn. 

P. Chr. Asbjørnsen, fra Norske Folkeeventyr 

Og med det regnes herved masteroppgave-året mitt for startet.

ein midtvårnatts draum

sånn ser det ut når vi må ta en pause fra mai-slagene som student.

mobilløse kår

hvordan det kan ha formet ei bygdejente som meg, skal jeg ikke si så mye om. men at jeg er vokst opp på den lille garden på hele kartet (som er markert hvitt) som ikke har mobildekning, det kan jeg slå fast. og det grønne, joda, de har kontakt med omverden.

deilige mobiløse sted, du gir meg retreat og full fred hver gang!

god argumentasjonsteknikk en tidlig morgen

kravet for hva som regnes som gode argumenter og særdeles god argumentasjonsteknikk, er noget mindre om morgenen.

i dag bråvåkner min bedre halvdel, sier navnet mitt og informerer om at vi har forsovet oss over en time. han fortsetter i halvsøvne med at vi bør slumre til klokken 09.00 fordi det er, og hør nå venner, fordi det er et rundt tall. jeg prosesserer argumentene hans halvveis inne i drømmeland, bruker fornuften og konkluderer med at ja, jo, det bør bli sånn, vi må jo stå opp på et rundt tall, før vi begge durer videre til søvnens svøpe og forblir der til klokka atter river oss ut igjen.

rundt tall, ja. et særdeles godt argument, mr. jeg gikk rett på limpinnen!

så ble det påske i år også.

morgondagens glede

det gode liv.

i morgondisen,
kanotur på vannsjø 2008

dokumentert effekt påvist; skravle i vei

mange mennesker gjennomlever traumatiske episoder i løpet av livet. psykologien har påvist at å la dem gi uttrykk for dette, enten ved å skrive ned episoden, tanker og følelser rundt dette, eller snakke med noen og sette ord på det, har konkret og dokumentert positiv effekt. antall hvite blodlegemer øker nemlig signifikant. og økte hvite blodlegemer bidrar til iallefall èn ting: styrket immunforsvar og bedret helse.

og uten at jeg selv har forsket på det, tror jeg de samme mekanismene er til stede om en ikke har de helt store traumene å vise til. de gjelder mest sannsynlig også for mer "normale" og hverdagslige traumer vi alle har i løpet av livet.

jeg fryder meg over slik forskning! det betyr nemlig at jeg med empirien i hånda og vitenskapsfolka på min side kan fortsette å utbrodere om liv og følelser i det lange og det brede. det er gode nyheter på en fredag for en skravlende emosjonsklump som meg. det gir meg også god støtte for å ta en kopp kaffe med gode venner og lyttende ører.

starten på noe nytt.

jeg går opp rulletrappen, dit jeg for flere år siden nå gikk med han i hælene. nølende, nervøs, men stolt. bevegelsene mine er helt rolige denne kvelden, hjertet dunker ikke i nervøs galopp, en kjær folkemusiker synger deilig poesi til meg og gir situasjonen en melankolsk dimensjon. jeg vet at stedet jeg går mot er av betydning for livet mitt. den fikk stor betydning for livet mitt. men ikke fordi det var så vakre omgivelser eller fordi det er et sted jeg regelmessig går til.

jeg står utenfor vindusrutene og ser inn. jeg kjenner jeg smiler mens jeg ser mot skinnsetene, det brune, innrøkte kafebordet, bildet på veggen i sorthvit. der satt vi den ettermiddagen. der fikk jeg høre de beste ordene på lenge, ordene som fikk meg til å smårope høyt i lokalet fordi de overrasket meg, overrumplet meg, berørte meg og jeg visste i det de ble sagt at nå, nå endrer livet seg. nå skjer det.

i fem minutter står jeg sånn, ser inn, smiler. ser på to andre mennesker som denne kvelden sitter på nøyaktig samme sted, som kanskje nettopp lager starten av sin historie der de også. der inne har jeg minner jeg vil ta med meg resten av livet, tenker jeg, og tusler videre.

virkelighetsorientering

idag stopper hun opp, sirenene hyler rundt oss begge og jeg følger henne med øynene. hun følger den raske ambulansen med øynene hun også, hun ser ettertenksom ut. håret er nok tynnere enn det en gang var, grå er hun blitt også. skrittene er ustø og jeg tenker at hun tenker over hvem som er i sykebilen.

gatekunst.

sånn kan man også se på det.

ektemakens lærdommer

jeg har giftet meg med en fin kar. har har hjulpet meg med mye (borre med drillen og hente juletre blant annet),
men to av de kanskje viktigste tingene han har lært meg, er

å være der jeg er til enhver tid, ikke det jeg skal gjøre imorgen eller om tre måneder

å roe ned, ikke stresse, ting ordner seg alltid på et vis

tabuens tomme kalendere

kalenderen er full.

full av viktige aktiviteter, mennesker en skal møte, trening, jobb, skole, hit og dit. tidspresset kveler deg, samtidig som en med bittelitt stolthet kan formidle til andre at en har svært så mye viktig på tapetet. det snakkes nemlig om tidspresset i vårt samfunn. jeg hører det ofte. om hvor slitne vi blir av alt vi må få gjort. at timene er for få. jeg sier det jo selv.

men hva om ikke alle føler det slik? hva om hverdagene er vanskelige å få fyllt? er dette et tabu det ikke snakkes om?

flere enn hver femte nordmann sier de føler seg ensomme. hvor kommer dette høye tallet fra, hvis det ikke bunner i at veldig, veldig mange føler seg alene? de har ikke kalenderne fulle av aktiviteter og mennesker de skal møte. de har mye tid. litt for mye tid. mange mennesker kjenner seg overhodet ikke igjen i bildet som males om tidspresset.

ensomheten er et tabu vi ikke tør å snakke om. det er et tabu som avkler deg og gjør deg naken, hvis du i det hele tatt tør sette ord på det. det er et tabu fordi "alle andre er så busy".

en dame jeg kjenner på sjuognitti sa en gang til meg at hun ikke kunne forstå at barn og barnebarn kunne få seg til å si at de ikke fikk tid til å komme innom henne. hun hadde tårer i øynene. hun kjente på den store ensomheten. "vi har nok av tid", sa den kloke, gamle dama til meg. "vi må bare prioritere den".

sjølvet som vare.

nyliberalismen og konsumerismen er i ferd med å endre subjektas forhold til seg sjølv. marknadens logikk et seg inn i sjela slik at sjølvet får varekarakter og vert omsetteleg på sjølvets marknad der eigenverdi skal vurderast. i dette spelet har vi ikkje blitt mindre, men meir avhengig av kvarandre. i marknaden er der ingen selgar utan kjøpar. tilsvarande er du avhengig av den andre sitt blikk for å fastsetja din verdi - og utan verdsetjing frå andre veit du ikkje lenger din eigen.

å gjere seg synleg - skaffe seg tilgang til den andre sitt blikk - blir ein langt viktigare kompetanse. utan den andres blikk kan du heller ikkje realisere din eigen identitet, eller vite kven du er.
men blikka er flyktige og upålitelige.

i merkevarekulturen bir utfordringa å prestere seg sjølv, prestere sin eigen kropp, sin personlegdom og sin eigenart - gjere seg til teikn og merkevare verdsett av den andres blikk.

paradokset er at i ein kultur der dei fleste er opptekne av å bli sett, er det færre igjen til å sjå. menneske som ikkje blir sett på eit vis om avklarer deira verdi, kan utvikle dramatiske strategiar (t.d. sjølvskading, anoreksi og suicidalitet) i jakta på noko i andres blikk som kan gi tillit og tryggleik:

du er bra nok som du er.

(utdrag fra "psykologi - den gode kunnskapen?" av Tor-Johan Ekeland)

høsttegn.

høsten og mørkere ettermiddager gjør visstnok nordmenn mer innesluttet, tilbaketrukne og mer tungsinnet. jeg ser poenget med det, og jeg kan til tider bli offer for det selv når det er bekmørkt om morgenen og det er lenge til neste sommer med varme. men et slag vil jeg likevel slå for høsten.

den er utrolig vakker.

oslo.

når blomstene i leiligheten dør av kulden, er det ok å sette på varmeovnene da?

fryktløs.

i kjærligheten finnes det ikke frykt: den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.

i dag ble frykten drevet ut av kjærligheten. iallefall drevet ut av et ønske om kjærlighet.

jeg så han i øynene, smilte og spurte hvordan det var med han. redselen var plutselig borte.