rumba med gunn

I dag fant jeg plutselig et ark jeg hadde skrevet for litt under et år siden.

"2.august 2005

Det er mye jeg er glad for. Jeg er glad for at jeg ikke skriker når det kommer en ball i mot meg. Jeg er glad jeg ikke har så store hofter at jeg ikke kan springe fort. Jeg tror også jeg er glad jeg ikke sugde opp gullfisken til en av hjemmehjelpbrukerne mine i støvsugeren. Hvertfall nå i ettertid, jeg ser jo det. Enda så voldsomt lyst jeg hadde! Det kostet vel bare 15 kroner per fisk, ingen hadde noe personlig forhold til den der den svømte rundt i sirkelbevegelser, sier blubb og glemmer forrige runden den nettopp svømte. Men så tenkte jeg mens jeg gikk, eller rettere sagt danset støvtørkende rundt i stua til "I feel good" på Kanal24, at hva hindrer meg egentlig i å suge opp Herr Gullfisk? Bare uskrevne regler og normer. Sånt gjør man ikke. Men hvorfor? Det hadde blitt en morsom historie, men det bør kanskje ikke være drivkraft for å gjøre noe som helst, kanskje. Likevel synes jeg det er trist å ikke gjøre noe bare fordi man ikke skal, på en måte. Da blir det ikke mye morro da.

Samme dag som jeg møtte dette litt problemet med gullfisken, var jeg en real villbass. Tulleåsne. Jeg prøvde å lukke øynene og telle lengst mulig mens jeg kjørte bil. Men jeg turte ikke mer enn fem og en halv, tror jeg. Det var en fillevei med lite biler.

I dag skulle jeg vaske en kommode. Skikkelig fort! Så for å komme til der jeg stod bøyd, måtte jeg dra ut noe. Og jeg dro det ut, men det "noe" jeg dro i var en skuff, og den dro jeg hardt, og jeg forstod det ikke selv før den singla hardt i mitt eget hode. Eller jeg dro den rett i ansiktet, faktisk. Jeg vet ikke om jeg rødmet der jeg stod alene, men jeg husker jeg ble veldig, veldig flau."

(noget redigert og komprimert)