jean paul og stiler dårlige som gammelost

Tidlig for noen morgener siden fikk jeg en sms fra mamma og pappa hvor det stod "God morgen. Takk Gud for at du er ung og frisk og sterk og intelligent, selvom det er morgen!". De vet hvor lite positiv jeg kan være om morgenen. Jeg fikk noe å tenke på da de sendte denne. Jeg tror det var hensikten fra deres side også.

Det hender forbausende ofte at jeg våkner opp av alarmen på mobiltelefonen om morgenen, og alt som står i hodet mitt er appelsinjuice. Jeg MÅ ha appelsinjuicen. Da må jeg hoppe fort ut av sengen med de varme føttene på det kalde gulvet, rive opp døra fra rommet, sprinte bort til kjøleskapet og rive til meg appelsinjuicen. Og helle ned mengder fra tuten. Så er på en måte det skrikende og akutte behovet mettet.

Jeg prøvde å tenke nytt og friskt tidlig her en morgen da jeg stod på badet og så meg i speilet. Jeg tenkte jeg skulle lukte litt annerledes. Jeg ville unngå rutine første dag på jobb etter ferien. Jeg tok derfor på meg parfymen med den kvinneformede flasken, Jean Paul. Jeg merker nå jeg ikke skulle gjort det. Det må nemlig ha vært den parfymen jeg kjøpte på klassetur i Polen i 10.klasse, og nå er ungdomsskoleminnene nærmere enn noen gang.
Følelsen av å komme med skolebussen til Seljord Ungdomsskole og åpne dørene med de store, svarte og firkantede dørhåndtakene på skolebygget. I fronten. Jeg lukter den svette og kalde eimen som alltid var i gangene. Klikkingen fra skoene til norsklæreren som var stor og rund. Det var nok derfor hun alltid var å se med store, fargerike plagg som flagret rundt henne. Hun sluttet på skolen som følge av de psykiske problemene hun fikk av klassen vår. Jeg husker så klart som om det var i går de svarte og hvite flisene som lå sikksakk på gulvene, nyvasket etter helgen. Flisene som jeg alltid måtte gå enten bare på svart-svart, eller hvit-hvit da jeg var barn. Ellers trodde jeg at solen ville deise ned i hodet på meg.
Og benkene! Benkene som stod langs veggene i gangen under alle kleskrokene jeg deiset hodet mitt borti flere ganger. Benkene hvor alle 10.klassingene hang, tøffere enn noensinne. Jeg også.
Og ringeklokka! Den rustne ringeklokken som dirret så høyt at jeg fikk vondt i hjertet hver eneste gang. Lyden som signaliserte at det var på tide med en ny time, Åsne. En ny time med læreren som hadde skeivt ansikt etter en slosskamp som ung. Læreren som gikk i oransje bukser og som elsket å spille bridge. Jeg tror han vant en del også, på den lokale puben hvor de spilte kortspillet hver torsdag. Jeg var ikke den verste eleven hans, langt ifra. Men jeg hadde nok ikke like mange stjerner i boken som noen, de som alltid fikk 6'ere på norskstilen, selvom de var dårlige som gammelost. Jeg mistenker han for å ha gitt 6'ere i lange baner - bare fordi det kom fra deres penner. Men det var greit nok.

Det er en ufattelig mengde minner, lukter og følelser som svermer rundt meg fra ungdomsskolen, bare fordi jeg prøvde å tenke utradisjonelt ved valg av parfyme. Det føles rart. Jeg får en uendelig rekke av minner faktisk, helt ustoppelig. Kunne sikkert sittet til 7.september og bare skrevet ned alt.

følelser

noen ganger føles det som om hode, hjerte og kropp ikke samarbeider særlig godt. de kommer ofte med helt ulike beskjeder

ærlig bønn

Kjære Gud.
Takk for det tomme rom. Takk for uendeligheten. Takk for de fire dimensjoner som begrenser logikken. Takk for at du er uten begynnelse og uten ende, takk for at du ikke er bundet, verken av høyde, bredde, dybde eller tid, slik at du - dimensjonsløs og evigdimensjonal - kan holde vår lille verden idin trygge hånd. Vi fant ut at vi ikke var universets sentrum, Gud. Kopernikus, den gærningen, turde å påstå det. Det ser riktignok ut til at de fleste har glemt det allerede, men takk likevel.Vi har bevist at vi ikke skjønner vårt eget beste, Gud. Vi har drept våre fremste opp gjennom historien - med Jesus i spissen. Vi har ikke oversikt for fem øre. Vi fant ut det med relaitivitet, Gud. Einstein hjalp oss med det. Så nå vet vi at ting bare kan defineres i forhold til noe annet. Altså; en måke er stor i forhold til en spurv. Men den er liten i forhold til en ørn. Greit nok, vi har skjønt det.

Men så begynner vi å trekkeinn galakser, Gud. Og uendelighet. Det er her vi ofte driter oss ut. La meg utdype: Andromeda-galaksen befinner seg ca to millioner lysår herfra. Det tar altså to millioner år før folk her i gata ser hvordan den ser ut i dag. Og det vi ser av den i dag er mermed det den var for to millioner år siden. Det er langt unna, sier man. - Langt iforhold til hva? Meg? Planeten Tellus? I forhold til Gud? Som du skjønner, Gud, så har vi ikke kommet særlig langt siden Kopernikus. Vi har vanvittig lett for å tro at vi er verdens navle. Vi sammenligner alt med oss selv. Vi var riktig fornøyde da vi klarte å regne universets utvidelse tilbake til da alt var energi, brøkdelssekunder før "Big Bang". Wow. Vi fikk et pent tall med høy potens, og alle hjerter gledet seg. Men hva om vi doblet tiden fra "Big Bang" (som forøvrig ikke var noe smell, bare begynnelsen på en treg utvidelse) til i dag og fortsatte fordoblingen hver dag i generasjoner, til jorden ikke hadde plass til alle harddiskene med tallene og potensene - ville vi da være en millimeter nærmere begynnelse eller slutt, etter mening, etter deg, Gud? Tror ikke det. Noen drar til Drammen og skjønner at det ikke nytter å regne ut verden. Andre kan dra til månen og ikke skjønne det. Og så har du de som regner seg tilbake til brøkdels-sekunder etter "Big Bang", klør segi hodet og tenker at om 10-15 år, når matematikken har kommet et skritt videre - da kommer vi til å finne ut av ting.

Jeg måtte til "Big Bang" Gud. Men da gav jeg opp. Heldigvis. Men jeg skjønner at vi henger oss oppi avstander og tid - dimensjoner. Vi kan jo ikke annet. Vi er bundet av dem. Men ikke du, Gud. Du var der i begynnelsen. Sammen med ordet som var Gud.. eh.. og hos Gud.. som har tre deler og ehm.. så videre. Jaja. Tipper det var du som bygde høyden, bredden, dybden og tidenog puttet oss inni. Som i et slags skall. Sånn at vi enten kan klø oss i hodet og prøve å fatte, til vi mister håret og issen blir blank, eller vi kan rett og slett gi opp og finne på noe annet.

Jeg gir opp, Gud. Og finner på noe annet. Jeg droper hele skiten, universet, tiden og Andromeda-galaksen. Jeg leter heller på cafè. Med morgenlys gjennom støvete vindu. Kanskje te. Eller trippel espresso hvis jeg må våkne. Og jeg finner deg, Gud. Tror jeg. Vi burde ha skjønt det nå, Gud. Med alle tallene opphøyd i tretti tusen, at vi har for liten hjerne, og et skrapjern av en logikk. Vi kan ikke vite. Vi kan like gjerne opp - og vi kan tillate oss å tro. Ikke på grunn av tallene, men på grunn av solen og spurvene. de gode brødskivene og smilene. Men det er vel som med galaksene. Vi vet at Andromeda-galaksen - langt ute i gokk - erspiralformet. Men Melkeveien, vår egen, er vi ikke helt sikre på. Vi ser ikke hvordan den er fordi vi er midt oppi den. Vi mangler perspektiv, så går vi over bekken etter vann, og til det ytre rom etter deg og meningen. Nesa er nemlig i veien. Det er klassisk, Gud. Vi trenger å komme ned på jorda. Tipper det er der du er. Jeg vet ikke, Gud. Men jeg tror, midt oppi all tvilen opphøyd i annen. Takk, Gud, for at ikke du er på Orion Nebula, .. i hvertfall ikke bare der.

I JesukristinavnAmmen.

Publisert i sorthvit en god tid tilbake. Skrevet av en kompis av Andreas Hegertun.

verdens gang

you don't know what you've got till it's gone.





Foto:Åsne Gotehus

jeg tok en janet

Lørdag var det duket for broderns bryllup. Blant sjøvann og telemarksbunader, sørlandsidyll og leven giftet jeg altså bort min bror. Tja, kanskje ikke noe å skrive hverken en blogg eller en bok om, sier du kanskje? Nåja.

Det startet så fint. Det fortsatte så fint. Men det endte som det måtte da Åsne entret scenen i kaffen for litt uskyldig underholdning. Joda, for det skulle ikke stå på familien Gotehus da kaffen var servert og underholdningen kunne begynne, skjønner du. Natten før satt søsknene nemlig beruset med for lite søvn, litt gretne, menklare for å få unna all denne planleggingen, og mekka sammen et aldri så lite drama om brudgommens liv i korte og overdrevne trekk. Et grovt manus ble skrevet, resten måtte bli tatt på hælen der og da, noe vi alle var rimelig enige om.

Lørdagen kom den, som den utrolig nok har gjort de siste årene jeg har levd iallefall. Med en tårevåt og rørende vielse og en lattermild middag var vi klare for kaffe og kaker, tanter som fortalte om brudens barndom, power point opp og ned i mente med herlige bildevisninger og ymse. Også var det søsknene Gotehus da, som skulle innta podiet. Dramaet gikk vel så og si greit det, smilebåndene ble trukket på og latteren lå litt løst i lokalet. Og som en avslutning på skuespillet skulle jeg altså komme inn til høylytt Afrikamusikk og bongotrommer med afrikaplagg surret rundt hode og kropp. Og danse. Etter ønske av brud og brudgom vel og merke, fordi de ler like godt av det hver gang. Det skal sies at jeg hadde vært noget bekymret i forkant for at min inntreden ikke skulle bli morsom en plass, men da hele familien inkludert pappa (!) danset rumpevrikkende bak meg på scenen og jeg hørte i hodet mitt folk le rungende, klappe i hendene og hoie ble Åsne ivrig. Noe i overkant ivrig ville kanskje noen sagt..

Med afrikansk rumpevrikk og skingrende pipestemme tenkte jeg raskt at siden jeg tross alt gjorde dette for brud og brudgoms skyld, måtte de få litt ekstra oppmerksomhet. Så jeg vendte meg mot deres bord, hvor både forlovere og venner satt sammen. Ivrig danse-hoppet-ristet jeg med overkroppen mot dem, så paret i øynene for å tulle, ropte "iriririirii" slik damene i Afrika ofte gjør høyt og skingrende og ble opprømt da jeg merket at de lo så de grein. Oh YEAH, suksess tenkte jeg med meg selv, helt til jeg ser min bror peke mot meg mens han brøler ut rød av latter "Åsne, sjååå!". Og jeg trengte ikke engang se ned hvor han pekte, for å forstå hva som nettopp hadde skjedd.

For joda, jeg hadde likegodt tatt en Janet Jackson, jeg. Afrikaklærne hadde halvveis detti av meg, og kjolen jeg hadde under var tydeligvis klar for litt mer morro og hadde falt ned. Så for å gjøre et laaangt pinlig minutt kort, kan jeg fortelle at min høyre, hvite pupp hang utenfor kjolen og ristet fint til afrikamusikken .. mot brudeparet og deres kaffebord med venner og forlovere.

Jeg kan vel glatt innrømme at da opptredenen vår var over rundt 11 den kvelden, var jeg ikke overmåte begeistret for å komme inn igjen til 4-5 flere timer med underholdning .. med tanter, brudepar, forlovere og venner.

(og for å gi en moralpreken ut av det hele, vil jeg oppfordre oss alle til ikke å ta oss selv så høytidelig og seriøst. Det blir gjerne en god del flere morsomme øyeblikk og historier ut av sånt.. yeah, right. Eller som Shakira så fint ville sagt det: "Lucky that my breasts are small and humble, so you don't confuse them with mountains".)

ferda gjennom nålauga

Denne billedserien
har jeg valgt å kalle "Å koma seg gjennom eit nålauga med suksess"

words you speak to me

I stood beside you on a beach and you, You asked me where my heart was. I said I almost drowned, but then you saved me. I could see life before my eyes. And it made me think how much you meant to me. I never wanted to take you for granted

I think of all the feelings, That kept me from even hearing you. I think of all the feelings That kept me from even hearing you..

.. and the words you speak to me,Theyre like a rain upon a broken land without a legacy And the words you sing for me, Are inspirations to look at life as if there's hope just ahead of me. The words you speak to me, Could be the answer to what the other side has been crying for. The words you speak to me, Are like a wall around my castle, protection from my enemies

I think of all the times that i could've spent with you. And of all the thoughts that Ive wasted on others apart from you. I never wanna give you up. I never want to turn my face from you

Is it too late to make it up?! Cause I know that I have been a fool, Id leave the world behind Cause I know that Id be safe with you, And if only others could see and know what weve got together. And the words you speak to me..

So rise up take your place, rise up take your place
Rise up take your place, rise up take your place


(Denne sangen er skrevet av en venn av meg fra DTS'en fra USA, Brendan Curran. På utrolige vis drar denne meg nærmere Gud hver gang jeg har mistet fokus. Den gir enda mer liv når han synger den med gitar og melodi.)