ærlig bønn

Kjære Gud.
Takk for det tomme rom. Takk for uendeligheten. Takk for de fire dimensjoner som begrenser logikken. Takk for at du er uten begynnelse og uten ende, takk for at du ikke er bundet, verken av høyde, bredde, dybde eller tid, slik at du - dimensjonsløs og evigdimensjonal - kan holde vår lille verden idin trygge hånd. Vi fant ut at vi ikke var universets sentrum, Gud. Kopernikus, den gærningen, turde å påstå det. Det ser riktignok ut til at de fleste har glemt det allerede, men takk likevel.Vi har bevist at vi ikke skjønner vårt eget beste, Gud. Vi har drept våre fremste opp gjennom historien - med Jesus i spissen. Vi har ikke oversikt for fem øre. Vi fant ut det med relaitivitet, Gud. Einstein hjalp oss med det. Så nå vet vi at ting bare kan defineres i forhold til noe annet. Altså; en måke er stor i forhold til en spurv. Men den er liten i forhold til en ørn. Greit nok, vi har skjønt det.

Men så begynner vi å trekkeinn galakser, Gud. Og uendelighet. Det er her vi ofte driter oss ut. La meg utdype: Andromeda-galaksen befinner seg ca to millioner lysår herfra. Det tar altså to millioner år før folk her i gata ser hvordan den ser ut i dag. Og det vi ser av den i dag er mermed det den var for to millioner år siden. Det er langt unna, sier man. - Langt iforhold til hva? Meg? Planeten Tellus? I forhold til Gud? Som du skjønner, Gud, så har vi ikke kommet særlig langt siden Kopernikus. Vi har vanvittig lett for å tro at vi er verdens navle. Vi sammenligner alt med oss selv. Vi var riktig fornøyde da vi klarte å regne universets utvidelse tilbake til da alt var energi, brøkdelssekunder før "Big Bang". Wow. Vi fikk et pent tall med høy potens, og alle hjerter gledet seg. Men hva om vi doblet tiden fra "Big Bang" (som forøvrig ikke var noe smell, bare begynnelsen på en treg utvidelse) til i dag og fortsatte fordoblingen hver dag i generasjoner, til jorden ikke hadde plass til alle harddiskene med tallene og potensene - ville vi da være en millimeter nærmere begynnelse eller slutt, etter mening, etter deg, Gud? Tror ikke det. Noen drar til Drammen og skjønner at det ikke nytter å regne ut verden. Andre kan dra til månen og ikke skjønne det. Og så har du de som regner seg tilbake til brøkdels-sekunder etter "Big Bang", klør segi hodet og tenker at om 10-15 år, når matematikken har kommet et skritt videre - da kommer vi til å finne ut av ting.

Jeg måtte til "Big Bang" Gud. Men da gav jeg opp. Heldigvis. Men jeg skjønner at vi henger oss oppi avstander og tid - dimensjoner. Vi kan jo ikke annet. Vi er bundet av dem. Men ikke du, Gud. Du var der i begynnelsen. Sammen med ordet som var Gud.. eh.. og hos Gud.. som har tre deler og ehm.. så videre. Jaja. Tipper det var du som bygde høyden, bredden, dybden og tidenog puttet oss inni. Som i et slags skall. Sånn at vi enten kan klø oss i hodet og prøve å fatte, til vi mister håret og issen blir blank, eller vi kan rett og slett gi opp og finne på noe annet.

Jeg gir opp, Gud. Og finner på noe annet. Jeg droper hele skiten, universet, tiden og Andromeda-galaksen. Jeg leter heller på cafè. Med morgenlys gjennom støvete vindu. Kanskje te. Eller trippel espresso hvis jeg må våkne. Og jeg finner deg, Gud. Tror jeg. Vi burde ha skjønt det nå, Gud. Med alle tallene opphøyd i tretti tusen, at vi har for liten hjerne, og et skrapjern av en logikk. Vi kan ikke vite. Vi kan like gjerne opp - og vi kan tillate oss å tro. Ikke på grunn av tallene, men på grunn av solen og spurvene. de gode brødskivene og smilene. Men det er vel som med galaksene. Vi vet at Andromeda-galaksen - langt ute i gokk - erspiralformet. Men Melkeveien, vår egen, er vi ikke helt sikre på. Vi ser ikke hvordan den er fordi vi er midt oppi den. Vi mangler perspektiv, så går vi over bekken etter vann, og til det ytre rom etter deg og meningen. Nesa er nemlig i veien. Det er klassisk, Gud. Vi trenger å komme ned på jorda. Tipper det er der du er. Jeg vet ikke, Gud. Men jeg tror, midt oppi all tvilen opphøyd i annen. Takk, Gud, for at ikke du er på Orion Nebula, .. i hvertfall ikke bare der.

I JesukristinavnAmmen.

Publisert i sorthvit en god tid tilbake. Skrevet av en kompis av Andreas Hegertun.