jeg tok en janet

Lørdag var det duket for broderns bryllup. Blant sjøvann og telemarksbunader, sørlandsidyll og leven giftet jeg altså bort min bror. Tja, kanskje ikke noe å skrive hverken en blogg eller en bok om, sier du kanskje? Nåja.

Det startet så fint. Det fortsatte så fint. Men det endte som det måtte da Åsne entret scenen i kaffen for litt uskyldig underholdning. Joda, for det skulle ikke stå på familien Gotehus da kaffen var servert og underholdningen kunne begynne, skjønner du. Natten før satt søsknene nemlig beruset med for lite søvn, litt gretne, menklare for å få unna all denne planleggingen, og mekka sammen et aldri så lite drama om brudgommens liv i korte og overdrevne trekk. Et grovt manus ble skrevet, resten måtte bli tatt på hælen der og da, noe vi alle var rimelig enige om.

Lørdagen kom den, som den utrolig nok har gjort de siste årene jeg har levd iallefall. Med en tårevåt og rørende vielse og en lattermild middag var vi klare for kaffe og kaker, tanter som fortalte om brudens barndom, power point opp og ned i mente med herlige bildevisninger og ymse. Også var det søsknene Gotehus da, som skulle innta podiet. Dramaet gikk vel så og si greit det, smilebåndene ble trukket på og latteren lå litt løst i lokalet. Og som en avslutning på skuespillet skulle jeg altså komme inn til høylytt Afrikamusikk og bongotrommer med afrikaplagg surret rundt hode og kropp. Og danse. Etter ønske av brud og brudgom vel og merke, fordi de ler like godt av det hver gang. Det skal sies at jeg hadde vært noget bekymret i forkant for at min inntreden ikke skulle bli morsom en plass, men da hele familien inkludert pappa (!) danset rumpevrikkende bak meg på scenen og jeg hørte i hodet mitt folk le rungende, klappe i hendene og hoie ble Åsne ivrig. Noe i overkant ivrig ville kanskje noen sagt..

Med afrikansk rumpevrikk og skingrende pipestemme tenkte jeg raskt at siden jeg tross alt gjorde dette for brud og brudgoms skyld, måtte de få litt ekstra oppmerksomhet. Så jeg vendte meg mot deres bord, hvor både forlovere og venner satt sammen. Ivrig danse-hoppet-ristet jeg med overkroppen mot dem, så paret i øynene for å tulle, ropte "iriririirii" slik damene i Afrika ofte gjør høyt og skingrende og ble opprømt da jeg merket at de lo så de grein. Oh YEAH, suksess tenkte jeg med meg selv, helt til jeg ser min bror peke mot meg mens han brøler ut rød av latter "Åsne, sjååå!". Og jeg trengte ikke engang se ned hvor han pekte, for å forstå hva som nettopp hadde skjedd.

For joda, jeg hadde likegodt tatt en Janet Jackson, jeg. Afrikaklærne hadde halvveis detti av meg, og kjolen jeg hadde under var tydeligvis klar for litt mer morro og hadde falt ned. Så for å gjøre et laaangt pinlig minutt kort, kan jeg fortelle at min høyre, hvite pupp hang utenfor kjolen og ristet fint til afrikamusikken .. mot brudeparet og deres kaffebord med venner og forlovere.

Jeg kan vel glatt innrømme at da opptredenen vår var over rundt 11 den kvelden, var jeg ikke overmåte begeistret for å komme inn igjen til 4-5 flere timer med underholdning .. med tanter, brudepar, forlovere og venner.

(og for å gi en moralpreken ut av det hele, vil jeg oppfordre oss alle til ikke å ta oss selv så høytidelig og seriøst. Det blir gjerne en god del flere morsomme øyeblikk og historier ut av sånt.. yeah, right. Eller som Shakira så fint ville sagt det: "Lucky that my breasts are small and humble, so you don't confuse them with mountains".)