Jeg er aleine i huset, aleine i bygda. Jeg har skogen for meg sjøl. Jeg setter på høy magisk musikk, åpner verandadøra og mens tonene fyller tømmerveggene, står jeg på trammen og ser hvite bakker, grantre, fjell og fred, og fylles med en genuin takknemlighet som jeg bare opplever her hjemme. Mens jeg puster inn luft, får jeg Gudsopplevelser viktigere enn noen andre her heime, jeg klarer ikke holde tilbake tårer eller de ekte følelsene i meg, og jeg får en etterlengtet smak av livet. Jeg fatter ikke hva det er med dette stedet.
Jeg dusjer, drikker nytraktet kaffe, har altfor mange sider jeg skulle lest, oppgaver gjort, men det gjør ingenting. Jeg er søvnig, legger meg i sofaen og kroppen brenner av sollyset som treffer meg gjennom vinduet. Jeg drømmer, smiler, våkner og retter hendene mot himmelen.
Jeg tenker, danser, er full av følelser og lat på samme tid. Det er en stund siden livet mitt har vært så ekte som nå. Gud, du er alt jeg har, og i deg har jeg alt.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment