sivert

Det regner ute, ikke bare regn i luften, men det smeller store dråper ned på asfalten utenfor. Sivert ser på alle skolebøkene på pulten, bokpapiret som Magda satte på i høst, er revet av. Ikke i trass eller noe slikt, nei, men fordi vårens siste eksamener er unnagjort, russetida er over, ølen drukket og tredjeklasse er forbi. Det var ikke det at han ikke likte skolen heller, greit nok, men Sivert lengtet etter fremtiden. Og nå satt han der, ute plasket regnet, vitnemålet hadde han tatt imot i en altfor stor dress, den svarte han hadde i konfirmasjonen. Rektor hadde tatt han i hånda, Sivert Furuly, takk for tre fine år, dette er deg vel unt, vær så god og lykke til videre i livet. Det var tidlig juni, Sivert var fortsatt bleik i ansiktet. Han hadde ikke fått anlegg for å bli brun, sånn sett måtte han ligne på moren. Magda var heller ikke en av sydhavsmøene, som hun pleide å si, nei, vi er da nordmenn, toteninger, pleide hun å spøke, sku bare mangle om vi e litt kvite og dvaske. Sivert syntes det var dumt å si, men pleide som regel å smile halvhjerta hver gang moren kom med den kommentaren.

Og slik gikk dagene, sommeren kom som den gjør hvert år, satte hele jorda i blomst, og Magda lagde spagetti og kjøttsaus, og Sivert spiste. Men hver morgen våknet Sivert med en nagende lengsel etter noe. Jeg tror det var etter fremtiden.