en hemmelighet

av og til spør jeg fremmede på gata om veien, selvom jeg vet hvor jeg skal, bare fordi jeg har lyst til å snakke med noen

sivert

Det regner ute, ikke bare regn i luften, men det smeller store dråper ned på asfalten utenfor. Sivert ser på alle skolebøkene på pulten, bokpapiret som Magda satte på i høst, er revet av. Ikke i trass eller noe slikt, nei, men fordi vårens siste eksamener er unnagjort, russetida er over, ølen drukket og tredjeklasse er forbi. Det var ikke det at han ikke likte skolen heller, greit nok, men Sivert lengtet etter fremtiden. Og nå satt han der, ute plasket regnet, vitnemålet hadde han tatt imot i en altfor stor dress, den svarte han hadde i konfirmasjonen. Rektor hadde tatt han i hånda, Sivert Furuly, takk for tre fine år, dette er deg vel unt, vær så god og lykke til videre i livet. Det var tidlig juni, Sivert var fortsatt bleik i ansiktet. Han hadde ikke fått anlegg for å bli brun, sånn sett måtte han ligne på moren. Magda var heller ikke en av sydhavsmøene, som hun pleide å si, nei, vi er da nordmenn, toteninger, pleide hun å spøke, sku bare mangle om vi e litt kvite og dvaske. Sivert syntes det var dumt å si, men pleide som regel å smile halvhjerta hver gang moren kom med den kommentaren.

Og slik gikk dagene, sommeren kom som den gjør hvert år, satte hele jorda i blomst, og Magda lagde spagetti og kjøttsaus, og Sivert spiste. Men hver morgen våknet Sivert med en nagende lengsel etter noe. Jeg tror det var etter fremtiden.

relasjoner først

tør å gi relasjoner tid og prioritet. vær den som tar opp ting som skurrer og som kan være vanskelige. jeg tror det er verdt det, selvom man kanskje våkner dagen derpå med hovne øyne etter all griningen.

dagens kjærlighetshistorie

jeg sier dere,

de guttene som står uanmeldt utenfor utgangsdøren din til jobb når du er ferdig for dagen for å overraske deg med blomster og gode ord, de guttene vokser ikke på trær

(..for han som gjør det har jeg nemlig kuppet!)

jeg lurer på om jeg for alltid kommer til å få sommerfulger i magen hver gang jeg ser på han

akademisk tekstanalyse

hva gjør man når man må levere inn en tekstanalyse av en tekst som, nesten uten å overdrive, like godt kunne vært skrevet på gresk? haha, jeg må jo bare le av akademiske tekster, for jeg tror ikke forfatteren selv engang vet hva han sier

lenge leve akademia akademikus universitus osloensis

helgeplaner

det finnes mye fint, og en av de fine tingene er å kjøre bil med den man er forelsket i hjem til telemark og familien

studentlivet

de kommer ikke stadig vekk, de dagene, men i dag kom den, dagen hvor jeg bruker en time på å komme meg ut av senga fordi jeg rett og slett ikke vil noe annet enn å sove, jeg dropper forelesning (ingen forpliktelser) og innbiller meg at det vil bli mer effektivt å lese hjemme enn på lesesalen (jeg tenker egentlig bare på gratis kaffe på kaffetrakteren og et stille kjøkken). men jeg har bestemt meg for å møte sånne dager med åpne armer, sånn er man av og til, man kan ikke være for kravstor heller

akk, studentlivet er skjønt

jag vill känna att jag lever

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bortom orden
Som har visat en liten bit
Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har
Ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till

Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans

Jag vill känna att jag levt mitt liv

regn og sjokolade

blir det like mye regn i helga som det har vært denne uka, skal jeg kjøpe meg en tohundre grams rein, norsk melkesjokolade. det er altfor lenge siden sist

de lite verdsatte musikanter

De fleste mennesker jeg kjenner, er lut lei dem. De gremmes, er irriterte og kunne nok med fordel tatt instrumentene deres og hivd dem på sjøen. Men jeg kan ikke noe for det, når de øst-europeiske spillemennene i Oslo med sine trekkspill og saksofoner hjaller i gang en gladlåt (som de andre mener er et makkverk av noen øredøvende lyder som ikke kan kalles musikk) tidlig en morgen på vei til jobb, - eller enda bedre som i dag, når de kommer inn på t-banevogna og følger oss passasjerer noen stopp med morro-musikk i morgentimene, - da må jeg le høylytt! For de trøtte nordmennene som fnyser og småmumler med seg selv, de har godt av at det kommer noen gladfyrer som smiler og traller og spiller litt trekkspillmusikk. Ikke bare blir jeg glad, jeg får livslyst også, og føler jeg spiller hovedrollen i min egen Amelie-film. Og hadde jeg ikke hatt menneskefrykt, skulle jeg rivd med meg herr Johansen i en svingom i t-banevogna også.

Kjære nordmenn, åpne opp litt da, trall med eller sving dere til trekkspillmusikken! Blir vi noen forknytte surpomper kommer vi til å dø ti år tidligere hele gjengen, det sier psykologien. Og for å skjære dere øst-europeere over samme kam helt til slutt - takk for musikken dere gir oss!