skrytesenter

Her en dag, da kveldssolen var rød og på vei ned bak åsene i Setesdal, skøyt gründeren i meg fart. Han simpelthent blomstret i meg idet jeg kjørte forbi et skilt pekende mot avstikkeren til venstre. SKYTESENTER, stod det.

Jeg så imidlertid noe annet. Om det var mine gjenglemte barne- og ungdomsbriller eller gründer-kreativiteten i meg som var bestemmende for hva jeg så, vites ikke. Men idet kveldssolen var rød og på vei ned bak fjell i Setesdal, ser jeg skiltet: SKRYTESENTER. Og det er ved synet av dette at gründeren i meg blir i ekstase.

"Til seters for å gjøre seg feit" skal være den underliggende metaforen. Små og store, slanke eller mindre slanke, briller eller ei, her skal hvermann få ta turen når det røyner på selvtilliten. For det skal fungere slik, at når det har begynt å tære på selvbilde, når det er en neadgående kurve og troen på en selv er hellende, da kan en stikke fra ektefelle og jobb, si heiheihei, jeg trenger å fylle på. Og som en hver av oss spiser lefser, burgere og kaker og bygger opp fettlagrene på kroppen, slik skal brille-Geir og slanke-Kari få ta turen til skrytesenteret og fylle på lagrene. Senteret skal være spekket av motivatører og skrytere, de skal gå rundt og gi brille-Geir og slanke-Kari komplimenter og skryt så det holder, til selvtillitslagrene er store nok og de er klare får reise tilbake til jobb, hus og hjem. Så går nok dagene for både Kari og Geir, og med krav fra all verdens bauger og kanter, er det klart det tæres på selvrespekten, og da er det strake veien tilbake til senteret igjen. Slik går det i en evig syklus med uttapping og påfyll.

Skrytesenterne vil skyte fart rundt om i det langstrakte land, og ideen vil nå langt utover landegrensene.

Jeg skjønner overhodet ikke at ingen gründere har vært her før meg.