på gjengrodde stier

I dag oppsøkte jeg nostalgien til de grader. Jeg gjorde det for å føle litt på de vemodige følelsene man får av å tenke på at tida går, den tida som ingen kan stoppe og alt det der. Jeg ville kjenne litt på en bestemors nostalgi, tenke tilbake på glemte minner, lukte gamle lukter, gjenoppleve momenter fra barndommen med nye og voksne øyne (muligens litt for tidlig, men dog). Jeg bestemte meg for å innta rollen som voksen og nostalgisk. Jeg skulle prøve ut alt som kunne sende meg tilbake til barnlige år. Jeg tok for meg den ene aktiviteten etter den andre, aktiviteter og steder jeg fyllte dagene mine med femten år tilbake. Jeg gikk på gjengrodde stier.

Jeg begynte det hele med å klatre på det massive fjellet bak huset for å nok en gang kjenne på høydeskrekken og oversikten jeg følte jeg hadde den gang. Jeg husker at dette fjellet var mitt første møtet med fjellklatringssporten. Jeg var sikkert åtte år, gikk i skuffen til mor og fyllte en liten pose med hvetemel som jeg på finurlig vis, med taustumper og stropper, klarte å henge på hofta. Dette var kalkposen som skulle hjelpe meg å bestige denne fjellmassen. Jeg husker det ru fjellet, de små sprekkene, den store høyden. I dag var fjellet blitt et lite berg jeg kunne gå opp på uten noen som helst kalkpose. Den store utsikten over bygda var blitt mindre med årene også. Jeg satt der på berget en halvtimes tid og sugde til meg av nostalgien.

Så kom turen til leikehytta. Den store leikehytta jeg bygde selv (dette trenger man riktignok ikke være detektiv for å skjønne) av gammel plank og spiker. "Ta av skoa" stod det ved inngangen (om det kan kalles en inngang). Jeg vet ikke hvem som noen gang tok av seg skoa i denne skitne fillehytta, men jeg husker at det var viktig for meg å ha dette skiltet der. 'Hytta er da ingen alminnelig lekehytte heller', må jeg ha tenkt, 'det er en stor og fin hytte som skal respekteres og behandles som et hvilket som helst hus'. Jeg måtte le i dag da jeg så på det falleferdige skrotet av en hytte som hang skeivt og nedbrutt i treet. Gardinene var våte og solbleiket, og det sang nostalgi i alle kroker. Take me back to those days.

Til slutt var det rulleskøytene sin tur. Jeg vant et gavekort på Brio til 700 kroner, og jeg husker jeg vurderte fram og tilbake i flere uker om det var rulleskøyter eller noe til Barbien jeg burde bruke de pengene til. Jeg var et gjennomtenkt barn, må vite. Det ble rulleskøyter, og jeg husker jeg stotra meg framover på veien. I dag ble jeg sendt rett tilbake til barneskolen da jeg tok på meg skøytene i vårsola og satte fart sørover i bygda. Og at jeg heller ikke den gang var noe særlig naturtalent på rulleskøyter, ja, det ble jeg idag mint på.

Nostalgiens dag ble avsluttet med ost, kjeks og te rundt matbordet med mamma og pappa som fortalte om sine fattige kår som barn, hvordan pappa ble avhengig av flipper-spillet da han gikk på framhaldsskolen og mammas rygg som verkte etter ukesvis på åkeren for å få råd til å kjøpe sydvest.

Tida går og den er det ingen som kan stoppe. Derfor er det morro å hoppe tilbake femten år og suge til seg av de barnlige følelsene. Og vemoden over at, akk, jeg har da blitt eldre jeg også. Jeg er visst ikke udødelig jeg heller, som de fleste andre.