en bæljer

jeg er en svamp. en bæljer. en hulker. jeg gråter i strie strømmer selvom det bare er avskjed for noen dager. jeg får krokodilletårer når en fremmed onkel til en ny svoger sier et par fine ord i en tale. en relasjon jeg ikke kjenner til og en onkel jeg aldri har sett før engang! jeg blir så bevega av fine ord, av stemninger, av blikk, av ros, av takknemlighet, av overganger og oppbrudd. jeg blir rørt av naturlige relasjoner og ei niese på to som strigriner når tanta setter seg i bilen for å dra. når mennesker prøver å si noe hedrende, selvom det er aldri så klumsete. det er noe sjarmerende og skjørt ved det.

men er ikke det fint da, sier du? for det å være rørt høres kanskje ut som en positiv egenskap, jeg har jo tross alt ikke steinhjerte. men når ansiktet ser ut som en rødsprengt rosin og underleppa rister ukontrollerbart som en liten snørrunge, da skal jeg love deg at jeg ikke er henta ut fra en fin filmscene.

det er bare flaut, sier jeg. jeg skulle gitt fra meg et års forbruk på kaffe eller sjokolade hvis jeg slapp å være sånn.