trikken

jeg får en barnlig glede når jeg vet jeg snart skal få kjøre trikk. det er litt som da jeg ventet i kø for å kjøre karusell som liten, kanskje i noe mindre grad. (kanskje ikke).

på trikken er det legitimt å stirre litt på mer eller mindre rare og pene folk, fordi man sitter jo bare der likevel, tenker på vårt og skal samme sted.

trikken viser at en, til tross for at menneskeheten og teknologien har kommet så langt, fortsatt er bundet til skinner og elektrisitet. - i 2011! tenk det.

dessuten er trikken blå og gammeldags, og jeg kan for en stakket stund være tilbake i 1970 da mor gikk med knekorte skjørt og far med kordfløyelsesbukser ala the 70s, unge og lovende og nyforelsket i christiania.