dustefjerten

hater dustefølelsen. følelsen av å være dust. på høykant. kjenner følelsen fysisk i magen som sakte brer seg som en rødlig farge i ansiktet. når jeg sier noe jeg i samme øyeblikk skjønner at burde uteblitt. også sier jeg det likevel. som om jeg ikke kan styre det, det bare tyter ut. og jeg tenker med meg sjøl, come on, dette er teit, dette står jeg ikke inne for, hold kjeft. si ikke noe av det kaliberet igjen, om ikke annet. og noen minutter senere ser jeg meg sjøl si noe igjen med akkurat samme dustekarakter. samme ulla. hvorfor sniker det seg bare ut, som om selvkontrollen ble glemt igjen ifjor, klarer ikke holde kjeft. sier de tingene jeg innerst inne så godt vet bakgrunnen for at jeg sier, men som jeg hater og ikke står inne for. kan jeg ikke bare la det være!