hvileløs rundt med håkan, cupcakes og dissonans

går hvileløst rundt i stua, stanger hodet i vinduet mens håkan hellstrøms musikk danser i rommet. jeg blir sliten av alle de som fikser alt. de matter meg ut, de gjør meg misunnelige, de irriterer meg. det er en klassisk greie, jeg vet det, det snakkes om i media, vi må droppe de solskinnsbildene på sosiale medier og drite i å kutte opp frukten som stjerner og hjerter og lage spenstige matbokser til barna eller plettfrie kjøkkeninnredninger med cupcakes. men jeg er ikke der. det er ikke det som gjør meg irritert. de må gjerne lage cupcakes og stjernefrukt for min del, det er liksom ikke der min kamp eller irritasjon ligger. det er kanskje mer at jeg elsker det motsatte - mennesker som er befriende ærlige om at de ikke får til å leve slik de har ønsker og planer om, at livet går litt over styr til tider, og som møter seg selv og livet med en liten klype selvhøytidelighet (uten å miste respekten for seg sjæl). og kanskje kommer irritasjonen fra det gapet som finnes mellom hvem jeg er nå og hvem jeg ønsker å være, og som så mange flinke, sosiale, engasjerte, aktive, kreative folk kan minne meg på. en kognitiv dissonans som psykologien kaller det. og ironien er den at sikkert også jeg skaper en sånn irriterende dissonans hos noen andre. uansett slår jeg et slag for ærligheten og for at vi blir et mer inkluderende og deilig fellesskap når vi senker terskelen litt. så legger jeg meg på gulvet, ser i taket og godtar at det er en av disse dagene.