minnet av aprilhimmelen

HUN KUNNE IKKE TA TAK i sine egne, skjelvende rykninger, det var tydelig at hun ikke kunne be dem om å forsvinne, stoppe, de lot ikke vente på seg. I stedet tok de seg inn i kroppen hennes, den spe, bleke kroppen, som når tyskerne angrep Norge i nittenførti, uanmeldt, listig, men brutalt på nakent land. Hun putret som en liten kaffekjele, og jeg så på den nakne halsen som til tross for hulkene strakk seg elegant, lente seg inn mot bilvinduet. Sølvhjertet lå tett inntil halsgropen hennes og nærmest sov. Liten, blek og svak var hun, minte mer om en liten, redd hare der hun satt, men det var noe ved henne likevel. Hun var pen. Og sterk. Det lyse håret var bestemt dratt vekk fra ansiktet, og det fascinerte meg at det fungerte som en stor kontrast til hennes egen umyndighet i øyeblikket, men jeg likte det, jeg likte at ansiktet hennes kom til syne og at jeg kunne følge hele henne. Smykket fulgte hulkene hennes, den hikstende og ujevne pusten. Gråten. Motoren på Volvoen var avslått, en lyseblå gammel kjerre, volvo 760 som hadde vært i slekta siden sent på åttitallet, da pappa var ung familiefar med sideskill. Jeg fortsatte bare å se på henne. De store, åpne øynene hennes så utover, ut på de bare jordene som hadde kommet fram fra snøen, overvintret en lang og stille vinterdvale. Skjelvingen hadde avtatt, nå kom det bare et og annet klynk, mens hun vekselvis tok dype åndedrag.

-Du vet at etter en mørk vinter, kommer det alltid en lysere vår, det er sånn det er.
Hun var hes, ordene kom rolig ut av henne.

-Ja, det er sånn det er, sa jeg, og lukket øynene.

livet er deilig, bare man er karaktersvak nok til å nyte det.

                                                             - Sokrates 

sannhetsserum

Av og til, ikke så sjeldent faktisk, oppleves det som om jeg har svelgt sannhetsserum. Som om noen putta noen dråper oppi kaffen eller bakte det inn i brødet jeg hadde til frokost. De dagene må bare sannheten ut. Og med det mener jeg ikke at jeg snakker sant når jeg blir spurt direkte, det gjør jeg jo hver dag, jeg er da en moralsk kvinne må vite, men jeg snakker om at jeg disse dagene må få ut alt jeg tenker på, alle slags tullete meninger, ideer eller merkelige ressonement, hemmeligheter jeg alltid har tenkt skulle være bare mine hemmeligheter, de bare tyter ut som om serumen har satt i gang en slags lakserende effekt. Og det hele strømmer ut uten snev av blygsel. Jeg klarer ikke dy meg. Og selvom mannen får glede av, eventuelt lider i, dette, tenker jeg at dersom dette har hold, at det finnes et serum, så bør det bakes inn i langt flere frokostbrød og lussekatter. Det er nok av folk som trenger litt starthjelp.