sannhetsserum

Av og til, ikke så sjeldent faktisk, oppleves det som om jeg har svelgt sannhetsserum. Som om noen putta noen dråper oppi kaffen eller bakte det inn i brødet jeg hadde til frokost. De dagene må bare sannheten ut. Og med det mener jeg ikke at jeg snakker sant når jeg blir spurt direkte, det gjør jeg jo hver dag, jeg er da en moralsk kvinne må vite, men jeg snakker om at jeg disse dagene må få ut alt jeg tenker på, alle slags tullete meninger, ideer eller merkelige ressonement, hemmeligheter jeg alltid har tenkt skulle være bare mine hemmeligheter, de bare tyter ut som om serumen har satt i gang en slags lakserende effekt. Og det hele strømmer ut uten snev av blygsel. Jeg klarer ikke dy meg. Og selvom mannen får glede av, eventuelt lider i, dette, tenker jeg at dersom dette har hold, at det finnes et serum, så bør det bakes inn i langt flere frokostbrød og lussekatter. Det er nok av folk som trenger litt starthjelp.