minnet av aprilhimmelen

HUN KUNNE IKKE TA TAK i sine egne, skjelvende rykninger, det var tydelig at hun ikke kunne be dem om å forsvinne, stoppe, de lot ikke vente på seg. I stedet tok de seg inn i kroppen hennes, den spe, bleke kroppen, som når tyskerne angrep Norge i nittenførti, uanmeldt, listig, men brutalt på nakent land. Hun putret som en liten kaffekjele, og jeg så på den nakne halsen som til tross for hulkene strakk seg elegant, lente seg inn mot bilvinduet. Sølvhjertet lå tett inntil halsgropen hennes og nærmest sov. Liten, blek og svak var hun, minte mer om en liten, redd hare der hun satt, men det var noe ved henne likevel. Hun var pen. Og sterk. Det lyse håret var bestemt dratt vekk fra ansiktet, og det fascinerte meg at det fungerte som en stor kontrast til hennes egen umyndighet i øyeblikket, men jeg likte det, jeg likte at ansiktet hennes kom til syne og at jeg kunne følge hele henne. Smykket fulgte hulkene hennes, den hikstende og ujevne pusten. Gråten. Motoren på Volvoen var avslått, en lyseblå gammel kjerre, volvo 760 som hadde vært i slekta siden sent på åttitallet, da pappa var ung familiefar med sideskill. Jeg fortsatte bare å se på henne. De store, åpne øynene hennes så utover, ut på de bare jordene som hadde kommet fram fra snøen, overvintret en lang og stille vinterdvale. Skjelvingen hadde avtatt, nå kom det bare et og annet klynk, mens hun vekselvis tok dype åndedrag.

-Du vet at etter en mørk vinter, kommer det alltid en lysere vår, det er sånn det er.
Hun var hes, ordene kom rolig ut av henne.

-Ja, det er sånn det er, sa jeg, og lukket øynene.