sommer.

Hun trengte et hus. Et sommerhus hvor tid får være tid, og avtalene ligger igjen hjemme. Det kunne om så være et lite naust, en liten hytta hvor kravene ble senket, både til omgivelser og luksus, men også til seg selv. Hun skulle male det lyst, i kremfarge, eller ”cappucino” som det stod i fargekartet hun hadde tatt med seg fra den krevsomme byen. På lange sommernetter med josh rouses toner fra radioen skulle hun stå der med kosten og det krøllete saltvannshåret surret rundt en blyant. De skulle omsider bli dekket av lysfargen, veggene, og naustet skulle få personlighet. Den grønne planten skulle komme inn, speilet fra mormor med den gullforgylte rammen skulle minne henne på at slekter kommer og slekter går, og den lille tresengen og dynetrekket i krepp med de store, rosa blomstrene skulle viske at hun var hjemme. Om fingrene aldri hadde vært grønne før, skulle de bli det nå. Av mold og jord og planter i blomsterbeddet. Jeg er ingen gartner, ville hun tenkt, men et naust er et naust, en hytte er en hytta, og uten blomster vil det være en skam. Der ville hun stått i solsteiken med den bare ryggen, pludret og tenkt på mindre alvorlige ting. Året etter ville hun plantet et epletre som skulle sprette ut med store, hvite blomster til alles begeistring.

Og i vinterhagen sin, med de store vinduet som slipper varmen inn skulle hun sitte, i vide t-skjorter og det solblekte håret lekende løst. På det hvite kjøkkenbordet, der skulle hun samle tankene, før hun slapp dem igjen. Ned på papiret. Og der skulle dagene gå, tiden ville kommet, og det lysegrønne stearinlyset skulle brenne inn i sommernatten, mens hun skrev og skrev i en ærlig begeistring. Hav, svaberg og måkeskrik, regndager og soldager, gressletter å løpe i, klær å klatre i. Der skulle hun bare være, sommerne gjennom. Det var blitt hennes nå. Inspirasjon i alle hjørner og kaffe på kanna. Og så ville august komme, hun ville være proppfull av alt hun trengte å være proppfull på, og klar for byen.  

fire gode dager

innvandreren

slår du opp meg i folkeregisteret får du følgende historikk:

"Innvandret fra Den demokratiske republikken Kongo i 1988".


Det syns jeg er festlig. Så festlig at jeg lo høyt på kontoret da jeg leste om meg selv,
og gjorde mine tanker om hvorfor jeg kanskje sleit med å få meg jobb for en tid tilbake.

(skifter Muhammed Ali navn til Trond Hansen har han jobbnapp med en gang)

fred på jord

lyden av motorsag, lukten av nykappa vedkubber, sola står høyt på himmelen og steiker på den etterhvert såre ryggen.
nytrakta kaffe i arbeidspausene, en pust i bakken.
telemark er kanskje klisjeenes hjem
 - for her kommer tiden og dagene er eviglange.

på bussen

- Hvor kommer husene fra? (sønn 7 år)
- Menneskene lager dem. (tapper mor)
- Men hvor kommer menneskene fra da?
- ...

Du har en lang busstur foran deg, tenker jeg, og smiler.

påfallende tbanegjester

Det er påfallende hvor mange flere unge jenter med fillipinsk opprinnelse det er å se på t-banen til holmenkollen sammenlignet med andre ruter.

livet i bollen

jeg følte meg som en kyniker av rang da jeg betalte 45 kroner for han.
han i disken spurte om jeg kom til å få sove etter dette og fortalte meg at han ville bli hjerneskada.
samboeren til kjøpmannen bak disken ville iallefall ha kastet han ut av huset om han kom hjem med det samme, får jeg høre. jeg bøyer hodet mellom beina og legger myntene på disken.

ok. jeg har kjøpt meg en liten fisk. og fisken svømmer i en liten bolle.

kyle er enda ikke hjerneskadet, men han svømmer saktere og saktere. enkelte dager ligger han bare helt, helt stille og tenker på fremtiden, tror jeg. han stirrer løst ut i luften.
jeg koseprater med han, men det er lite entusiasme å spore. deretter gir jeg han mat, flere flak (så lenge han ikke sprekker), men det ser ikke ut til å endre nevneverdig på humøret.

jeg håper ikke mannen bak disken får rett.

jeg skal iallefall koseprate om løst og fast,
kosemate kyle med de lekreste letter, simpelthen stå på pinne til mitt ytterste for at
han skal få et verdig, godt og langt liv.

gratis påfyll

i et forbrukersamfunn,
som jeg selv er aktivt med og spytter inn bidrag for å opprettholde,
er det godt å minne seg selv på at -

det aller beste i livet er gratis.

Afrika, mitt Afrika. Ei reiseskildring.

De etiopiske damene vil flette håret jeg har på armene og ler når de tar på meg rosa neglelakk fordi de synes den er helt lik hudfargen min. De vifter med puppene og sjonglerer med dem som noen baller mens de ler, og jeg tenker at de har et sunt og naturlig forhold til kroppen.

I Afrika blir geitene styrt gjennom gatene ved hjelp av bakbeina som trillebår, jeg smiler og lurer på hvorfor de ikke bruker andre metoder. Trafikken er som en putrende kasserolle, den er tut og kjør og helt, helt gal. Det føles uten å overdrive som om sjansen er 50-50 for om en kommer levende ut etter å ha krysset en vei.

Tiden er noe som kommer her, noe det finnes rikelig av. Det resulterer i, til min store glede, at kaffebønner vaskes og brennes ferske på en kullovn før de kvernes og kokes slik at drikken kan serveres så fersk som overhodet mulig hver eneste gang. At de har salt, smør og mer sukker enn kaffe i selve kaffen, det tar jeg som fotnote.

detaljer fra folkeregisteret

etter en kort telefonsamtale til folkeregisteret
kunne de fortelle meg følgende:

1) jeg er ikke gift
2) jeg heter ikke det jeg sier jeg heter

detaljer, sier jeg.

pølsa

hva er det som gjør at man plutselig en natt drømmer om pølsa pettersen??
jeg går her og nå imot freud - drømmetyding kan du ha for deg selv!

framtidsutsikter

norske tenåringer sitter mer stille enn 70-åringene viser nye undersøkelser.
det gjør meg så stolt, vi skal bygge landet!

nattens overraskelse

at det er en som ringer deg midt på natta fordi
han står utenfor og vil legge seg i sengen din
et døgn før forventet ankomst,
overraskende,
er en stor hverdagsglede.
jeg ble rett og slett barnlig glad.

å være to.

det er så godt å være to.

et nytt vennskap.

hun er tre år fra å fylle hundre, har et lurt glimt i øyet og sier jeg må leve mens jeg er ung.
vi sitter i leiligheten hennes, ute støyer hovedstads-trafikken, inne snakker vi om hvordan oljen har gjort et anonymt og
øde land som norge både rikt og sentralt i verdenssammenheng. hun forteller hvordan hun elsket å svømme, bade, være aktiv som ung, idag er hun ute kanskje en gang i året. trist, sier hun, men sånn er det blitt.
jeg smiler, ser henne i øynene, syns det er spennende å høre når hun forteller hvordan hun traff ektemaken sin som har vært en stayer gjennom sytti år.
tenker at ja, jeg må leve mens jeg er ung og gleder meg til å treffe henne neste gang.

oase

det er alle forunt å ha en oase å komme til når det er tørt på innsiden.
takk dere tre.

i sporet etter bolt

hvorfor forteller ingen meg at Norges mest brukte idrettsanlegg og stadion er åpent for alle, hver dag, helt gratis? atpåtil ligger det et steinkast fra sengen min.

å løpe tankene klare i sporet der usain bolt løp sist er slettes ingen dum inspirasjon.

gone with the wind.

jeg leter etter den i gamle, trange skuffer, i vaskemaskina som alltid etterlater seg bare en hersens sokk til tross for at jeg puttet inn to, under senga sammen med de ensomme hybelkaninene som jamrer om å bli sluppet fri, og jeg leter etter den i meg selv.

etter kreativiteten.

lokker på den som jeg lokker på de smådumme kyrne som ikke vil spise de bollene far har fått gratis på rimi, de skjønner ikke at det er godt, dumrianer. de burde da vel ikke bry seg om datostemplingen og at bollene er for harde til å gis menneskegap, men kanskje de gjør det. de står der iallefall i det høye grønne gresset ikke langt fra huset mitt. jeg lokker på kreativiteten som jeg lokker på dem, roper koomme da, kooom koom, kreativiteeeeten, tjorooo.

men den lar vente på seg.

du er velkommen tilbake.

grep

noen ganger må man bare ta noen grep. rett og slett.

enten det er å bite tennene sammen å stå opp tre timer tidligere enn lysta tilsier eller det innebærer å ta den vanskelige jobbtelefonen.

det er sånn en får fart på sakene.