Hvorfor er vi så harde mot hverandre?

I går gjorde jeg atter en gang det som både irriterer meg selv og definitivt andre - jeg overhørte en samtale og glante så diskrè som jeg bare klarte på to veninner i tyveårsalderen på t-banen. To veninner som med en giftig tunge snakket setninger deretter. Om ei teit jente i klassen, om han kvisete kvalmingen som maste så himla på sms og som ikke tok et hiint, "og de bare .. og jeg bare åh..". Også litt om mote. Jeg ble lei meg jeg, nesten litt kvalm. Hvorfor må vi spy ut så mye gørr? Hvorfor må vi kritisere andre hele tiden, forsure verden? Vi gjør det så ekstremt mye vanskeligere for oss selv å være menneske. Vi setter listen så høyt for oss selv til hva det vil si å være et bra menneske, og en eller annen gang blir den høye listen slått tilbake i vårt eget tryne. Og på andre kjenner man seg selv - jeg tar meg i å gjøre nettopp det samme.

Først når man har lært å elske seg selv, kan vi elske andre, har jeg engang lært. Jeg tror det ligger en dyp sannhet i det. Jeg tror vi kritiserer og dømmer andre på nettopp de feltene vi sliter med selv. Sett deg ned med et menneske, fang opp det negative som gulpes opp, og du har, desverre veldig ofte, nettopp hva vedkommende sliter med selv. Det er nemlig våre egne feil og mangler vi febrilsk prøver å lete frem i andre.

Hvilke rykter har jeg spredd i det siste? Gjør jeg det enklere eller vanskeligere for andre å være menneske?

Hvorfor kjemper vi etter å bli perfekte, problemfrie? Eller la meg gå til min egen nesetipp - hvorfor prøver jeg å vise at livet mitt er problemfritt og skinnende blankt, når jeg innerst inne vet at det bare skremmer mennesker bort. Hvorfor fremstår veldig mange menigheter som suksessrike og fyllt til randen med problemfrie mennesker som har fiksa livet? Aldri har vel et menneske blitt elsket for sin fullkommenhet, sa min svigerinne en gang, og det er så sant.

Hvorfor er vi så harde mot hverandre?

saft suse

Sniken Kjartan Salvesen. Du burde vel klart deg greit økonomisk med pengesummen du fikk som idol-vinner? Åhnå-neei du, må ringe folkeregisteret, skifte navn til Ridvan Halimi og bli med på NOKAS-ranet i stavanger også.

Det er det jeg sier, har man først fått snusen på krona, gir det seg ikke med det første. Sjokkerende like karer dette

aerobic 2 og realistisk selvbilde

I dag ble bildet av meg selv knust. Eller realiteten kom for en dag, velg hva som passer best. Det bildet jeg har hatt av meg selv helt siden jeg gikk i tøybleier i Afrika og trykte fluer i vinduskarmen med pekefingeren for å spise dem, svant hen. Bildet pappa har vært en meget sterk faktor på å lage - nemlig troen på at ingen ting er umulig for Åsne. Jeg kan klare alt hvis jeg bare vil, jeg er uknuselig. Jeg trenger ikke engang ha noen talenter innenfor feltene. Jeg kan løpe fra Geir Moen på stafetter i NM (og helt sikkert VM også), jeg kan bli skuespiller, fotballproff, gitarstjerne, verdensberømt fotograf, den verden har gått og ventet på. Det finnes rett og slett ikke den ting jeg ikke kan mestre - bare man prøver helhjertet nok. Det sier hvertfall pappa, og det pappa sier er lov. Helt til nå ikveld - da fallt jeg med trynet først og rumpa etter når det kom til dette med å ha troa på at det er mulig å mestre alt.

Urban som jeg har blitt har jeg nemlig begynt å trene på treningssenter gjennom jobben. Hæla i taket og tenna i tapeten. Og det skal sies at jeg trives nok best i salen som har alle apparatene, der man kan løpe som et hamster på en mølle eller ta sit-ups på liggestol. Men er noe billig (eller gratis), skal det ikke stå på meg når det kommer til det å utnytte fasilitetene til det ytterste. Åhnå-neidu! (det har jeg også lært av pappa - "Alt som æ gratis jenta mi, det tek me!") Så hva er vel ikke mer naturlig enn å bruke en kveld med instruktør? Det var jo gratis.

For å prøve å rekke de siste programmene for kvelden, bladde jeg meg som en helt gjennom kveldsoversikten for treningssenteret. Å hey, om 20 minutter begynner jo Aerobic 2! Just my luck, tenkte jeg og dro på meg fotballbuksa og løp opp til sal B. Det skal sies at jeg tok et raskt blikk på hva 2'eren i "Aerobic 2" stod for først. "2 inneholder mer avansert koreografi, og passer for viderekomne". Ja, pappa har da alltid sagt jeg aldri skal ta til takke med det laveste, alltid ha tro på meg selv, ingen over - ingen ved siden, så jeg var mer enn klar for avanserte dansetrinn, koordinerte bein og armer, rytme og fart. Dette er ingen sak. Selv når jeg er datter av den minst rytmiske herremannen i hele kommunen. Viderkomne du liksom

Det begynte jo så greit. (selvom jeg tydeligvis enda ikke hadde kommet inn i kleskodene man skal ha på treningssenter. Fotballbukse i aerobic-sal er for nerder. Man skal ha slik stram tights som gir rumpen et lite løft) Oppvarmingen, opp med armene, gå på stedet hvil med føttene, oh yes. Det hadde vært vanskeligere å stjele smågodt fra et spedbarn enn dette her. Men lite visste vel jeg om det videre programmet da jeg startet, for da første halvtime var gått var jeg rimelig rutinert i dette med å flire av meg selv for å vise de rundt meg at "jada, jeg SER at jeg ikke har helt dreisen på å utføre disse syke, syke koordinasjonene til hyper-rask musikk". For alle hoppene, vendingene, landingene, trippene i riktig rekkefølge med venstre fot først, nei, det gikk ofte ikke helt som jeg ville det skulle. Og de gangene jeg faktisk utførte de riktige stegene, ja da så jeg nok mer ut som en bondetuppe fra Telemark enn noe annet, hvertfall sammenlignet med den smidige instruktøren. Og selv om jeg syns huske at jeg mestret jazzballetten jeg gikk på som yngre rimelig bra, og michael jackson-imitasjonene på russerevyen fortonet seg overraskende naturlig, skulle jeg aldri mer sette min fot på aerobic! Jeg skulle hvertfall holde meg til 1'ern som var beregnet for nybegynnerene (les: de kjipe). Kanskje var det ikke slik at man kan klare alt selvom man vil? Pappa, har virkelig den stødige og realistiske teorien din feilet?

Vel pappa, om den første læresetningen din falt i grus, har du fortsatt er par igjen. For eksempel den om at jeg aldri skal gi opp og så lenge jeg vet med meg selv at jeg er god, kan de andre tenke hva de vil for meg. (gi pappa all ære for å ha gitt meg realistisk og sunt selvbilde)

Forresten pappa, er du ledig neste tirsdag klokken halv 7, tror du? Flott, da sees vi til en ny time med Aerobic 2..

Tilfeldig?

Er det tilfeldig at jeg i dagens tabloidaviser kan lese om ekteskapsbruddet til Harald Eia, med andre ord rett etter at jeg selv gikk ut i pressen og uttalte at jeg her en dag var rimelig giftelysten og var klar for å gå inn i ekteskap?

Neppe.

sansene på treningssenter

I dag har jeg gått tur for å mosjonere sansene mine.

Jeg gikk for å forstå at jeg ikke satt i rullestol. Jeg trakk inn lukten av høstregnet for å merke at luktesansen min er i skjønneste orden. Jeg så på de gamle ekteparene som var ute på søndagsturen sin og forstod at jeg fortsatt har synssans som en ung havørn. Jeg trakk opp et syreblad fra bakken for å smake, og jeg visste at smakssansen min fortsatt er som da jeg var barn. Jeg nøt den motoriske duren av bilene på motorveien under meg for å minne meg selv på at hørselen fortsatt er ved sine fulle fem. Og jeg smilte ekte - for jeg visste at hjertet mitt er der det skal være.

Åsne er blitt alvorlig syk

Her forleden trodde jeg ikke mine egne ører. Eller.. Mulig jeg ikke sa det høyt, men jeg trodde hvertfall ikke min eget hjerte og mine egne følelser. For der og da, jeg tror til og med jeg satt på jobb, tok jeg meg selv i å ville gifte meg! Jeg fikk en inderlig lyst til å gifte meg! Det er det sykeste. Åsne som alltid har hatt planene klare - hun som skulle ut og reise jord og strand, se og lukte og smake nye ting, møte eksotiske mennesker, prioritere en drøss med ulike venner, leve utradisjonelt og gå glisende med banner over hodet med påskriften "Ung, fri, singel!" mens jeg geipet til de parene rundt meg som hadde gitt sine ja. Nå satt de sammen alene i en mørk kjellerleilighet, hånd i hånd og sturte. Uten venner. Uten egne planer. Uten drømmer. (ja takk, bare gi meg ros for min realistiske oppfatning av å gå inn i ekteskap tidlig). Jeg nevnte min plutselige og drastiske personlige forandring vedrørende ekteskap for noen av mine venner, og en av dem gav meg råd så det holdt. Jeg fikk visse kriterier å gå etter i min jakt på ektemannen, og jeg skal love deg de kommer til å sanke inn den rette fremtidige. Jeg synes det var greit at dere fikk ta del i dem med meg. Forøvrig ønsker jeg å rette en takk til min venn for gode råd på veien.


den store EKTEMANNSJEKKLISTA

- er han typen til å legge seg foran bane 3 til mortensrud en dag ting går litt dårlig?
- vil han forsure miljøet (tog du an) etter en litt mektig ertestuing hos svigers?
- hører han på banana airlines?
- har han en trendy og pålitelig smak på bestikk og interiør?
- har han iron maiden t-skjorte i klesskapet?
- leser han litteratur av typen "han begjærte meg, men han var min søsters ektemann, det var forbudt men jeg gjorde det likevel" med tittelen "farlig begjær"?
- ville han spist hund eller katt hvis han hadde sjansen?
- går han på jakt på høsten?
- kommer han isåfall tilbake med fangst?
- legger han den dyre jakka si i sølepytten sånn at du kan gå over den uten å bli våt? (donaldmåten)
- drikker han kaffe?
- hvordan ser han på ISDN?
- ønsker han å parabol i huset sitt?
- er vannpolo kulere enn fotball i hans hode?
- kunne han tenke seg en chevrolet som familiebil?
- hva slags synspunkt har han på cola?
- overlater han bygginga av sitt eget hus til håndverkere fra polen / estland / latvia / bulgaria eller albania?
- hva synes han om gambling?
- har han et positivt syn på det å snike på folk fra vinduer, biler eller steder uten risiko for å bli oppfattet?
- vil han handle på bunnpris / prix / rema / ica / rimi / kiwi / mega / lidl eller handler han ikke i det hele tatt?

Videre bør han også:
- være til å stole på
- ikke slå eller sparke
- ikke smøre avføring utover kjøkkenbenken tilsynelatende helt umotivert og uten grunn
- stelle med hus og hytte
- ta løpeturer med hunden
- kjøpe is til barna, aldri et "Nei drit i å mas drittunger for svarte svingende"
- ville til romania
- ta bilder av det dere gjør sammen
- ikke brenne kirker
- ikke kjøpe lottokupong hver bidige uke