Om meg

Tuesday, September 12, 2006

aerobic 2 og realistisk selvbilde

I dag ble bildet av meg selv knust. Eller realiteten kom for en dag, velg hva som passer best. Det bildet jeg har hatt av meg selv helt siden jeg gikk i tøybleier i Afrika og trykte fluer i vinduskarmen med pekefingeren for å spise dem, svant hen. Bildet pappa har vært en meget sterk faktor på å lage - nemlig troen på at ingen ting er umulig for Åsne. Jeg kan klare alt hvis jeg bare vil, jeg er uknuselig. Jeg trenger ikke engang ha noen talenter innenfor feltene. Jeg kan løpe fra Geir Moen på stafetter i NM (og helt sikkert VM også), jeg kan bli skuespiller, fotballproff, gitarstjerne, verdensberømt fotograf, den verden har gått og ventet på. Det finnes rett og slett ikke den ting jeg ikke kan mestre - bare man prøver helhjertet nok. Det sier hvertfall pappa, og det pappa sier er lov. Helt til nå ikveld - da fallt jeg med trynet først og rumpa etter når det kom til dette med å ha troa på at det er mulig å mestre alt.

Urban som jeg har blitt har jeg nemlig begynt å trene på treningssenter gjennom jobben. Hæla i taket og tenna i tapeten. Og det skal sies at jeg trives nok best i salen som har alle apparatene, der man kan løpe som et hamster på en mølle eller ta sit-ups på liggestol. Men er noe billig (eller gratis), skal det ikke stå på meg når det kommer til det å utnytte fasilitetene til det ytterste. Åhnå-neidu! (det har jeg også lært av pappa - "Alt som æ gratis jenta mi, det tek me!") Så hva er vel ikke mer naturlig enn å bruke en kveld med instruktør? Det var jo gratis.

For å prøve å rekke de siste programmene for kvelden, bladde jeg meg som en helt gjennom kveldsoversikten for treningssenteret. Å hey, om 20 minutter begynner jo Aerobic 2! Just my luck, tenkte jeg og dro på meg fotballbuksa og løp opp til sal B. Det skal sies at jeg tok et raskt blikk på hva 2'eren i "Aerobic 2" stod for først. "2 inneholder mer avansert koreografi, og passer for viderekomne". Ja, pappa har da alltid sagt jeg aldri skal ta til takke med det laveste, alltid ha tro på meg selv, ingen over - ingen ved siden, så jeg var mer enn klar for avanserte dansetrinn, koordinerte bein og armer, rytme og fart. Dette er ingen sak. Selv når jeg er datter av den minst rytmiske herremannen i hele kommunen. Viderkomne du liksom

Det begynte jo så greit. (selvom jeg tydeligvis enda ikke hadde kommet inn i kleskodene man skal ha på treningssenter. Fotballbukse i aerobic-sal er for nerder. Man skal ha slik stram tights som gir rumpen et lite løft) Oppvarmingen, opp med armene, gå på stedet hvil med føttene, oh yes. Det hadde vært vanskeligere å stjele smågodt fra et spedbarn enn dette her. Men lite visste vel jeg om det videre programmet da jeg startet, for da første halvtime var gått var jeg rimelig rutinert i dette med å flire av meg selv for å vise de rundt meg at "jada, jeg SER at jeg ikke har helt dreisen på å utføre disse syke, syke koordinasjonene til hyper-rask musikk". For alle hoppene, vendingene, landingene, trippene i riktig rekkefølge med venstre fot først, nei, det gikk ofte ikke helt som jeg ville det skulle. Og de gangene jeg faktisk utførte de riktige stegene, ja da så jeg nok mer ut som en bondetuppe fra Telemark enn noe annet, hvertfall sammenlignet med den smidige instruktøren. Og selv om jeg syns huske at jeg mestret jazzballetten jeg gikk på som yngre rimelig bra, og michael jackson-imitasjonene på russerevyen fortonet seg overraskende naturlig, skulle jeg aldri mer sette min fot på aerobic! Jeg skulle hvertfall holde meg til 1'ern som var beregnet for nybegynnerene (les: de kjipe). Kanskje var det ikke slik at man kan klare alt selvom man vil? Pappa, har virkelig den stødige og realistiske teorien din feilet?

Vel pappa, om den første læresetningen din falt i grus, har du fortsatt er par igjen. For eksempel den om at jeg aldri skal gi opp og så lenge jeg vet med meg selv at jeg er god, kan de andre tenke hva de vil for meg. (gi pappa all ære for å ha gitt meg realistisk og sunt selvbilde)

Forresten pappa, er du ledig neste tirsdag klokken halv 7, tror du? Flott, da sees vi til en ny time med Aerobic 2..

1 comment:

Anonymous said...

OJ DA! Her satte du ord på en traumatisk opplevelse jeg hadde for noen år sida. Sjølvbilde gikk i tusen knas midt i aerobic-salen og jeg måtte snike meg inn dagen etterpå og plukke opp bitene.

Takk for en super helg, forresten! Og ikke minst: Takk for en god prat i bilen. Det er så godt å tenke litt sammen med noen! RAKKAMAKKAFOU, Åsne!