Ringer på ringer. Leppene ble formet, stramme, de lignet nesten litt på de gamle mandarinene som alltid blir liggende igjen etter jul. Som om noe provoserte han til å forme dem slik. Han presset dem utover, i en ubeskrivelig blanding av kontroll og svakhet. Lagde nok en ring. Luften dro han opp fra mellomgulvet, rolig, men standhaftig, han fikk den til å komme fra alle tenkelige steder i kroppen. Også opp, la luften som et skydekke rundt de gule, skjøre tennene, før den måtte ut, luften måtte ut. Jeg forstod aldri hvorfor han absolutt måtte presse luften ut i små ringer, men det var ikke dumt egentlig, nei, det gjorde han litt interessant. Interessant og irriterende.
Vinduet var grått av all forurensingen, doble glass med mørke sotflekker i. De røde vognene slo aldri feil, de skramlet og ristet nedover fra Holmenkollen, fra de pene fruene, vinglassene og leppestiftene. Ringene festet seg til hverandre som ringene i de olympiske leker i nittennittifire. Han smilte hver eneste gang han hadde fått det til, et lekent, men alvorlig smil. Han visste godt dette ikke var lov innendørs. Neste stasjon er Majorstuen.
1 comment:
OL-ringer på vei fra Holmenkollen burde vært en selvfølge hvis det ikke hadde vært for forurensingen:)
Jeg hadde blåsetyggisboblekonkurranse med en gutt på jobben sist lørdag, men tyggis på leppene er ikke så greit i lengden. Ha en fin dag;)
Post a Comment