de lite verdsatte musikanter

De fleste mennesker jeg kjenner, er lut lei dem. De gremmes, er irriterte og kunne nok med fordel tatt instrumentene deres og hivd dem på sjøen. Men jeg kan ikke noe for det, når de øst-europeiske spillemennene i Oslo med sine trekkspill og saksofoner hjaller i gang en gladlåt (som de andre mener er et makkverk av noen øredøvende lyder som ikke kan kalles musikk) tidlig en morgen på vei til jobb, - eller enda bedre som i dag, når de kommer inn på t-banevogna og følger oss passasjerer noen stopp med morro-musikk i morgentimene, - da må jeg le høylytt! For de trøtte nordmennene som fnyser og småmumler med seg selv, de har godt av at det kommer noen gladfyrer som smiler og traller og spiller litt trekkspillmusikk. Ikke bare blir jeg glad, jeg får livslyst også, og føler jeg spiller hovedrollen i min egen Amelie-film. Og hadde jeg ikke hatt menneskefrykt, skulle jeg rivd med meg herr Johansen i en svingom i t-banevogna også.

Kjære nordmenn, åpne opp litt da, trall med eller sving dere til trekkspillmusikken! Blir vi noen forknytte surpomper kommer vi til å dø ti år tidligere hele gjengen, det sier psykologien. Og for å skjære dere øst-europeere over samme kam helt til slutt - takk for musikken dere gir oss!